hits

«Jeg har aldri følt meg så lite verdt som i russetiden. Og det skremmer meg.»

AV: Tina-Maria Krantz Andersen

Jeg har aldri følt meg så lite verdt som i russetiden. Og det skremmer meg.

I Norge har vi kommet forholdsvis langt når det gjelder kvinners rettigheter. Vi har stemmerett, tjener ikke så mye mindre enn mannfolkene og vi kan bli statsministere (Hurra for Gro og Erna!).

Etter russetiden er jeg imidlertid redd for at alt dette ikke betyr så mye.

Grunnen til at jeg bekymrer meg over kvinners fremtid kommer av den usunne maktkulturen som vokser fram hos gutter under russetiden.
 



Russegutter med buss, vel å merke. Disse guttene har ikke makt fra før. Nå har de brukt tre år på å jobbe og spare, eller fått penger av pappa, så de kan kjøpe en buss de skal bruke i 30 dager. Da har de makt.

De ber om tjenester, penger og bilder i bytte mot rulleplasser.

Det slo meg hvor mange likhetstrekk det er med Ludvig Holbergs komedie Jeppe på Bjerget. Jeppe er en stusslig, fattig kar som har det dårlig og jobber for en Baron og kona, sistnevnte gir ham daglig pryl. En dag bestemmer Baronen og kona seg for at de skal spille Jeppe et puss. Jeppe drikker seg full og når han våkner er det i senga til Baronen. Han tror han er kommet til et alternativt univers hvor han er baronen og han begynner snart å oppføre seg like dårlig og undertrykkende som Baronen selv, nettopp fordi han får makt. 

Mange har diskutert det negative kvinnesynet i russesangene. Både i media og på skolen. Er innholdet bare tull vi ikke skal ta alvorlig fordi russen liker å provosere, eller er det noe i det som setter verdier vi har kjempet for mange år tilbake?

I Playboy 2017 er sangteksten: «? er du 13 er du med, når du suger så gå ned», «? spruter deg i trynet og sier samme det» og « ... hun danser som er hore». Låten «Sjeiken 2015» av TIX og The Pøssy Project kan tolkes å oppfordre til voldtekt. Begge disse låtene har fått massiv kritikk, og de er langt fra de eneste russelåtene som tråkker på kvinner. Disse sangene overføres til yngre generasjoner ? for hvor mange tolvåringer er det ikke som hører låtene og synger med?

Jeg er redd det kan være med på å ødelegge kvinnesynet til fremtidens menn, og det gjør også russeguttene mer gira på at det er «innafor» å rakke ned på jenter.

En kveld i russetiden skulle jeg møte opp for å rulle med en buss. Da jeg og venninnene mine og jeg møter opp, ser vi at det er rundt 30 jenter der. Vi får beskjed om at det bare er ti plasser. En av gutta sier: «Første inntak starter nå! Still opp i en rekke på gresset». 20 av 30 jenter stiller opp. Guttene tar fram lommelykter, går fram og tilbake og lyser i ansiktene våre. «Ned og ta push ups!», skriker en av dem. Vi trodde de tulla, men plutselig var tre jenter på bakken, mindreårige jenter, og tok armhevinger foran dem. Vi fulgte etter. «Snu dere rundt og ta squats for oss!» Der trakk jeg meg. Guttene filmet og koste seg mens jentene snudde seg villige for å ta knebøy. Jeg ble stum, men ringte etter hvert politiet. At disse guttene kunne ydmyke jenter slik, filme og kose seg med det, var ikke til å fatte.

Det er ironisk at de samme guttene uken etter sitter bøyd over pulten med eksamensvakten i nakken, og må ta innover seg Ibsens kvinnesyn i teaterstykket Et dukkehjem fra 1879.

Nora forlater Helmer og barna fordi hun føler han ser på henne som en dukke i sitt hjem. Når vi jenter går inn i en russebuss så blir vi filledukker, marionettedukker  - og noen til og med sexdukker. Det er en tankevekker at Henrik Ibsen hadde et bedre kvinnesyn i 1879 enn russegutter i 2017. Ellers håper jeg at jenter der ute ikke vil la seg undertrykke på den måten.

Vi må stå opp for oss selv, og ikke la oss ydmyke for noe så idiotisk som en rulleplass med de «kuleste» gutta.

Dette innlegget ble først publisert hos Drammens Tidende.

Klærne våre dreper liv i havet



Gjesteinnlegg er skrevet av:

Ingun Grimstad Klepp,
forsker SIFO

Tone Skårdal Tobiasson,
redaktør i nicefashon.org

Den sjeldne hvalen som døde på Sotra er ikke det eneste dyret som sulter i hjel på grunn av plast.

Dyrs lidelse engasjerer forbrukere, særlig når det er snakk om pelsdyrnæring og ulv som tar sau. Men det virkelige store slaget om dyrs velferd er et sjøslag. Det skulle en strandet hval til for å åpne øynene for det.

«Syk hval hadde 30 plastposer i magen» skriver Aftenposten, NRK Hordaland og alle de andre nyhetskanalene. Den døende, så døde hvalen, med dens makabre mageinnhold fylte spalter og skjermer. Forskerne som parterte den sjeldne hvalen fant over 30 plastposer i magen dens. Plasten hadde blokkert matinntaket og førte til at den sultet i hjel. I tillegg til plastposene fant de store mengder mindre plast, såkalt mikroplast.

I havet pines fisk, skalldyr, hval og fugler til døde fordi de ikke kan vite at plast ikke er mat. Plasten i hvalen ble så tydelig fordi den synes på tv, men de små plastpartiklene er like farlige. Og farligere fordi de spises også av de små havdyrene, som igjen er mat for de store. Om ikke så mange år er det mer mikroplast i havene enn det er plankton.

Plast i «veganske klær»

Vi som jobber med forskning og formidling rundt klær og tekstiler, har lenge fulgt med på dyrevelferdsdiskusjonen. Særlig har vi fått med oss den hjemlige debatten hvor ulv og ullens leverandør, sauen, ettes opp mot hverandre. Internasjonalt angripes ullproduksjon gjennom fokus på dyremishandling under klipping og mulesing, en behandling mot dødelig angrep av innsekter som fører med smerte for sauen.

Resultatet er at dyrevernsorganisasjoner og Hollywood-kjendiser ber oss kle oss i "vegansk ull", som jo er plast, i form av polyester eller akryl.

Dette er hvor klærne våre fører til at dyr lider i stor stil. Det at du og jeg vasker syntetiske klær i vaskemaskinen er den store bidragsyteren.

Verdens raskest voksende miljøproblem

Da vi først skrev om dette i det internasjonale tidsskriftet EcoTextile News i august 2015, var verden så vidt begynt å våkne opp til det forskere nå kaller «verdens raskest voksende miljøproblem». Da var også forskningen ? særlig på mikrofibre ? mangelfull og sprikende.

Hvem skulle få ansvaret tredd ned over hodene sine? For mikroplast ble bildekk raskt avslørt som den største synderen. I Norge viste det seg at kunstgressbaner seilet opp som en annen storsynder.

Men at syntetiske tekstiler skulle vise seg å være en stor og viktig bidragsyter til problemet gjennom hyppig vask og såkalt «shedding», eller flassing av mikrofibre som ikke brytes ned, tok bransjen helt på sengen.

Vårt klesforbruk sprer mikroplast

Vidar Helgesen, som i den siste tiden har vært lite populær hos sauebønder, kan muligens nå få breket seg til en mer positiv innstilling fra ull-leverandørene. «Dette er det ekte havmonsteret,» sa han på NRK og la til at det ikke skulle så veldig mange nyhetssaker om plast i sjømat til før den næringen vi nå setter vår lit til, er i alvorlig krise.

I siste utgave av EcoTextile News viet magasinet seks hele sider til temaet. Blant annet har Patagonia kommet med en rapport som viser at vårt klesforbruk forverrer mikroplastproblemet betraktelig. En by med 100,000 innbyggere slipper ut mellom 9 og 110 kilo mikrofibre daglig gjennom avløpsrørene, ifølge denne studien. Andre studier har funnet at mens mikroplasten man finner i skalldyr i for eksempel Indonesia er fra plastavfall, er den man finner i USA i hovedsak fra mikrofibre.

Vi kan anta at norske vaskevaner likner mer på de amerikanske enn de indonesiske. Når Patagonia studien fant at en enkelt polyester fleecejakke kan avstedkomme 250 000 mikrofibre pr vask, er det alvor.

På tide å rope «Ulv!»

I Norge har myndighetene også utredet dette, og det er snakk om flere tiltak. For de syntetiske tekstilene er det filter i vaskemaskinene som anses som det mest realistiske tiltaket. Et tiltak som det vil ta årevis å få på plass. Filteret må først utvikles og deretter produseres og monteres, om dette da kan gjøres på gamle maskiner er et åpent spørsmål.

Har vi tid til å vente? Ifølge EcoTextile News er tilsiget av mikroplast fra tekstiler over fem ganger så høyt som fra kosmetikk. Så her snakker vi ikke dråper i havet. Når man i tillegg finner at mikrofibrene inneholder bromerte flammehemmere og flere andre farlige kjemiske forbindelser, så er det på tide å rope «Ulv! Ulv!».

Dette kan du gjøre for havdyrene

Det som skjer under havoverflaten er ofte mye vanskeligere å få øye på enn det som er over, og i sjøen seigpines dyrene over lang, lang tid.  Det gjelder ikke bare de store ansamlingene av plast og hvordan sjeldne hvaltyper og sjøfugl sulter i hjel, men også skalldyr og fisk lider.

Og vi er i ferd med å plastifisere matkjeden vår. Vi vet lite om hva plast som fiskemat gjør med fisk og sjømat som menneskeføde, og like lite om hvordan næringskjedene i havet vil påvirkes.

Så dyrs lidelse kan komme til å koste oss dyrt, om vi ikke tar vare på livet i havet. Og du kan starte med deg selv.

Slutt å vaske syntetiske tekstiler inntil et filter i vaskemaskinene er på plass. Eller erstatt plastklærne dine med noe som ikke trengs å vaskes særlig ofte fordi det rett og slett ikke lukter. Plukk opp plastsøppel der du måtte finne det, og begrens bruken av dette oljebaserte materialet mest mulig. Både som emballasje på kroppen din og som emballasje ellers.

Debattinnlegget var først publisert hos forskning.no

Alle snakker om Meg Ryans ansikt. Slutt med det



Er dette deg, Meg? Hva skjedde med ansiktet ditt, Meg Ryan? Meg Ryan sjokkerer med distinkt annerledes ansikt på Tony Awards.

Altså. Saken er at Meg Ryan mandag delte ut en pris under årets Tony Awards -  Broadways teaterpriser i New York. Det gjorde hun i en nå sjelden offentlig opptreden. De siste årene har hun nesten vært helt fraværende fra rampelyset fordi hun har jobbet som produsent og regissør.

Og altså - sjokk - Meg Ryan (nå 54 år gammel) ser ikke ut som hun gjorde da hun spilte i «Da Harry møtte Sally».

For de uinnvidde så var det i 1989. Ryan var 28 år gammel.

I fjor skapte Renee Zellwegers ansikt store overskrifter da hun dukket frem nesten fra glemselen (og før hun igjen tok fatt på «Bridget Jones baby»).

- Jeg har vel blitt eldre da, kommenterte hun.

Etter mandagens opptreden, var det mange på Twitter som undret seg over Meg Ryans utseende. Blant annet denne herren:



 

(Nå kjenner jeg ikke Alex, men jeg er ganske sikker på at han ikke fremdeles ser ut som han gjorde som 28-åring. Hvem gjør vel det?)

Twitter-trollene fikk forøvrig svar på tiltale fra en rekke skribenter.

- Ta dere sammen, internett. Vi skal alle dø, skriver ScaryMommy.

- Kjære Gud, hva har skjedd med Meg Ryans fjes? Mitt svar - hvem bryr seg, skriver Huffington Post.

- Kritikken mot Meg Ryan avdekker et problem som ikke blir mindre, skriver HelloGiggles.

Javisst fremstår Ryan ganske så rynkefri. Og mye av diskusjonen dreier seg nettopp om mulige inngrep Ryan eventuelt har gjort med sitt ansikt.(Da legger vi til side det åpenbare som flere amerikanske medier påpeker - mens Tony-utdelingen, og landet ellers, holdt Orlando-tragedien høyt hevet, diskuterte internett Meg Ryans ansikt)

Vi kan vel driste oss til å tenke at her har Ryan muligens glattet og fikset litt. Men hadde hun fremstått som en normalt, rynkete kvinne i kraft av sine 54 år, skal jeg vedde på at det også hadde skapt oppmerksomhet. Både positivt, men også ganske negativt (Næææ, se så gammel hu har blitt).

Problemet er ikke at Ryan og flere andre skuespillere i hennes alder har fikset på utseendet, det får stå for deres egen regning. Problemet er at vi ved å sammenlikne med hvordan de så ut for 30, eller den saks skyld, 15 år siden, indirekte forlanger at de skal leve opp til en helt fiksert standard vi ikke klarer å leve opp til selv.

Meg Ryan var hele verdens romantiske kvinneideal. Og slike idealer er evigunge. Dessverre aldres kvinnen Meg Ryan på lik linje med oss andre.



 

Overskrifter om hvor sjokkert man er over Ryans ansikt bekrefter bare hvorfor stadig flere hollywood-kvinner ser mer ut som dukker enn kvinner med et levd liv. Dette gjelder også hollywood-menn, selv om de ikke helt sliter med de samme forventningene. Det er dog ikke så lenge siden en britisk tabloid lurte på hvor 55 år gamle Hugh Grant hadde gjemt den flate magen fra «Fire bryllup og en gravferd».

Plastisk kirurgi er ikke lenger en nyhet, ikke her hjemme og i hvert fall ikke i Hollywood.. Det vi derimot digger å raljere om er når folk tar slike operative grep ett skritt for langt eller kirurgien generelt har vært mislykket.

 Personlig blir jeg bare lei meg når 25 år gamle kvinner går for botox i panna for å «se mindre stressa ut og bli kvitt sinnarynka». Men når det skrives side opp og side ned om hvordan samfunnet og media må forhindre kropps- og skjønnhetspress, og man samtidig raljerer over at en 54-åring ser eldre ut enn hun gjorde i sin ungdom, er det det siste som fester seg.

Det er som den ene negative kommentaren blant de 100 positive. Det er den du husker.

Så tilbake til «Hva skjedde med ansiktet ditt, Meg Ryan?»  Bryr du deg, egentlig?

- Vibeke

MGP-svaret er enkelt, og ganske så unisont, pyntet i paljetter





Når ble det nødvendig at alt må være så innmari viktig for at det skal gjøres eller brukes penger på? Og hvordan måler man viktighet? Må en viss andel av befolkningen kunne ramse opp siste ti års vinnere, eller finnes det andre kriterier for om MGP kan være relevant og underholdende likevel? Og det er da helt naturlig å heie på sine egne - om det er en sport- eller musikkonkurranse?

Leif Gjerstad skriver i sitt blogginnlegg «Den store MGP-bløffen» at han i stedet for å få med seg MGP-semifinalen torsdag kveld, sitter på Camp Nou i Barcelona og ser Bruce Springsteen & The E. Street Band, noe han ikke er lei seg for.

Derimot er han lei «medienes overdrevne interesse for og dekning av en konkurranse som utspilte sin rolle for noen tiår siden. Lei haussing av norske artister (jada, sikkert like ille i andre land) og deres vinnersjanser. Lei norske MGP-journalisters halleluja-rop om alle dører en god plassering åpner på det internasjonale markedet.»

Trine Stalsberg

Det er jo godt for Gjerstad at han slapp være i Stockholm og overvære semifinalen da, det er en av de fine tingene med at man har kulturelle valgmuligheter.

Men det er merkelig å påstå at norske musikkjournalister samlet lovpriser MGP og dens betydning for artistene som deltar. Norsk presse har da flere ganger poengtert både (den manglende) kvaliteten, pengebruken og eventuelt hvordan musikkonkurransen har vært med på å gi artister en evigvarende merkelapp som «MGP-artisten», ergo en som ikke får eller fortjener like mye kred som en annen artist.

Når det gjelder norske redaksjoners prioriteringer i nedskjæringstider, så sier han ikke selv noe om hva han mener bør prioriteres. Hvorvidt MGP er for dyrt eller er utdatert kan diskuteres, men at de fleste redaksjoner fremdeles velger å ikke fullstendig ignorere verdens største TV-sending og Europas mest samlende begivenhet, kan vel ikke sies å være merkelig.

Det er også smått ironisk at Gjerstad velger å trekke frem at han er på Springsteen-konsert på Camp Nou. Dersom det er noen norsk musikkmedia hauser opp, er det 66-åringen fra New Jersey. At han i tillegg befant seg på en fotballstadion som blant annet er kjent som arena for Champions League-kamper, er også interessant. Det finnes norske sportsjournalister som ikke bryr seg katta om fotball eller CL (de skriver om andre sportsgrener, ja), men ut fra dekningen må man vel i tilfelle påstå at norske sportsjournalister samlet hauser opp betydningen av fotballen. Det er garantert mange som er lei av det også.

I den sammenheng og dersom det er en målestokk for viktighetsgrad: Det er vel neppe så mange som kan ramse opp siste ti års vinner i CL heller? Men er det nødvendig, for å forsvare at man skriver om det? Underholdning er jo nettopp underholdning, ikke noe man må pugge til en eksamen.

Hvis man vil ha et svar på hvorfor MGP er «bra» eller utdatert, så spør fansen (som det er mange av, også utenfor Europas grenser). Svaret er enkelt, og ganske så unisont, pyntet i paljetter eller ei: MGP er med på å samle kulturer og tradisjoner på kryss av politisk ståsted, og fellesskapet formidles gjennom musikk.

Nei, det er ikke nødvendigvis blodig alvor og politikk på ministernivå, men det er vel heller ikke nødvendig at underholdning må være. At man ikke tar det så høytidelig eller kaster på seg en dress for å rapportere (igjen kan man vise til nevnte CL og kommentatorene i studio), betyr ikke at det er av mindre betydning? Eller mindre underholdende.

Det finnes flere betimelige spørsmål som kan og bør stilles ved MGP. Pengebruken er definitivt et av dem, enn så lenge flere av deltakerlandene tydelig ikke har råd til å være med på moroa. Men at Gjerstad personlig er lei den kollektive «opphausing og halleluja-rop», er mindre interessant, enn så lenge det faktisk ikke er tilfelle.

Trine Stalsberg

En sunn kropp er en fin kropp

Side2-journalist Kjersti mener:

På tirsdag skrev vi om amerikanske Tess, som nylig signerte modellkontrakt med MiLK Model Management. Tess er en amerikansk størrelse 22, som tilsvarer en norsk størrelse 52. Aldri før har en kvinne av hennes størrelse fått modellkontrakt med et så stort byrå, og det er ingen tvil om at Tess har all grunn til å være stolt.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det var vanskelig å skrive artikkelen om Tess. På en side så tenker jeg at det er supert at Tess beviser at modellyrket faktisk kan være for alle, og jeg synes forøvrig at hun har like mye på catwalken å gjøre som en «size zero»-modell.

Samtidig så kunne jeg ikke la være å stille meg selv spørsmålet: Sånn rent helsemessig, er det egentlig så mye bedre å være en størrelse 52 enn å være en «size zero»?



En av fem voksne har fedme

For Tess ble hyllet på en måte vi aldri ville hyllet en size zero-jente. Kvinner verden over heiet på henne, mens jeg satt i sofakroken tirsdag kveld med en følelse av at dette blir feil.

Klart det er positivt med en motvekt til det anorektiske. Klart det er fint å se at store jenter også kan være glade i kroppen sin, og klart det er fint å se noe annet enn radmagre og tilsynelatende utsulta jenter på catwalken.

Men å være en størrelse 52 er ikke sunt! Folkehelserapporten 2014 forteller oss at overvekt og fedme har økt de siste årene. Én av fem voksne har fedme, altså en BMI på over 30. Samtidig har ett av seks barn overvekt (BMI mellom 25-25,9) eller fedme.

Vi vet at overvekt og fedme er farlig. Det øker risikoen for type 2-diabetes og en rekke andre kroniske sykdommer, som hjerte- og karsykdommer, slitasjegikt og visse typer kreft.

En sunn kropp

Likevel hyller vi Tess, som mest sannsynlig har en BMI på langt over 30. Hvorfor gjør vi det?

Det jeg stadig kommer tilbake til er: Hvor er de normalvektige jentene? Hvorfor må alt være så ekstremt?

Jeg synes ikke at en størrelse 52 er et godt forbilde. Jeg vil ha nye forbilder. Jeg vil se jenter som er sunne, friske og glade i kroppen sin. Det er de jeg vil se på catwalken! Og en sunn kropp kan være så mangt, men det innebærer at man tar vare på helsa si. Vi er alle forskjellige, og nå må vi snart bli enige om at det er bra!

Vår egen fiende

Jeg kjenner jeg har fått så nok. Jeg er så drittlei av å definere hva som er normalt, fordi det normale bør være å ha en sunn og frisk kropp - ikke å være en viss størrelse. 

Jeg er så lei av å se meg rundt på stranda å tenke at «faen, jeg skulle trent litt hardere i år.» For jeg gjør det jeg også. Vi jenter er vår egen fiende. Det beviser vi om og om igjen. Det beviste venninna mi og jeg da vi var på stranda i fjor sommer. Plutselig sier hun til meg: Jeg skulle ønske jeg hadde sånn mage som deg. Jeg lo høyt, fordi jeg lå akkurat å tenkte at jeg hadde gjort hva som helst for å få ben som hennes.

Og her skal Tess få ros av meg. Hun skal få ros for å ha startet kampanjen #EffYourBeautyStandards, som handler om akkurat dette: Å være fornøyd med seg selv. Der har vi alle mye å lære.

Kjersti Westeng - journalist i Side2.

Side2-journalist og ernæringsfaglig rådgiver Silje mener: 

Personlig så synes jeg det er så enormt stort kroppsfokus i dagens samfunn at det i seg selv er helsefarlig. Én ting er at det er fysisk helsemessig ugunstig å være både for "tynn" og for "tykk", men hva med hvordan dette påvirker oss psykisk? Jeg blir sliten og er drittlei av alle spørsmål og svar om hva slags diett man bør gå på, hvilke treningsøvelser som gir deg sprettrumpe, wannabe-eksperter uten noen som helst form for utdannelse og evne til å sette ting i større perspektiv, hvilke modeller som er "riktige" forbilder og alt som skal sunnifiseres 24/7 (Jo, du kan fint spise en pizza uten at den er laget av blomkålbunn uten at det klassifiserer deg som "usunn"....). Nei, det er ikke helsemessig forsvarlig å veie for lite, og det er heller ikke helsemessig forsvarlig å veie for mye - dette er noe de fleste vet. Det er heller ikke helsemessig forsvarlig å stadig gå rundt å tenke på hva man skal spise, hvordan man skal trene, hvordan man skal gå ned i vekt eller hvordan man skal oppnå "drømmekroppen". For min del høres det bare jævlig slitsomt ut. 

For hva er vel egentlig drømmekroppen og hvordan definerer man egentlig drømmekroppen? Min mening er at en drømmekropp ikke handler om hvordan man direkte spiser, trener, hva slags klær man går i eller hvordan man ser ut. For meg handler det om at man skal være fornøyd og ikke minst finne hva slags livsstil som passer deg, din tilværelse, din hverdag og din kropp. Dere har hørt det før, men jeg påpeker det igjen: Er man fornøyd på innsiden så skinner dette også gjennom på utsiden. For meg handler det mer om selvtillit og mestringsfølelse.  

Silje Bjørnstad - journalist i Side2 og ernæringsfaglig rådgiver.

Folk ser forskjellige ut av forskjellige grunner. For eksempel så vil høyde, bredde, fettprosent og så videre variere avhengig av hva man ønsker, målsettinger, kosthold og ikke minst eventuelle sykdommer som kan påvirke kroppens utseende. Uansett så hjelper det lite å dømme andre utifra hvordan man ser ut. Hvorfor er det så vanskelig å godta at vi er ulike, at vi har ulike drømmer, mål og ønsker? Hvorfor er det et så tilsynelatende umettelig fokus på kropp og utseendet når vi nå i 2015 sitter igjen med så enormt mye kunnskap som sier at kroppen og dens funksjoner er mye mer komplisert enn bare fettprosent og vekttall? 

Selv er jeg veldig opptatt av å alltid prøve å fokusere på det positive slik at jeg hele tiden har mest positiv energi i kroppen. Har jeg for eksempel en dårlig dag på trening så klapper jeg meg selv på skulderen for at jeg i det hele tatt tok turen. Er jeg i bursdagsselskap der det ble litt mer kake enn det som kanskje var planlagt så tenker jeg "Yes, dette gir ekstra trykk på neste treningsøkt" eller "Ah, glad jeg smakte på den kaka, ellers så hadde jeg sikkert ligget hele natta og lurt på hvordan den smakte" (jeg er matvrak ;) ). Har jeg en dårlig dag på jobb så tenker jeg på hvor heldig jeg er som i det hele tatt har en jobb, et godt arbeidsmiljø og herlige kollegaer å gå til. Har jeg av en eller annen grunn en slapp dag hjemme på sofaen der jeg føler at jeg ikke orker noen ting, så setter jeg på musikk på full guffe og bare shaker rundt i leiligheten, rett og slett fordi det bare gir meg en god følelse og positiv energi. 

Derfor finnes det ikke ett fasitsvar på hva som er riktig for alle. For min del handler det om livsglede og SUNN OG GOD HELSE. I tillegg til matglede og treningsglede handler det også om mentalt og sosialt velvære, kroppens evne til å respondere på stressfaktorer og utfordringer, restitusjon og balanse. 

Så ta et dypt åndedrag, hold pusten i ett sekund og pust rolig ut. Det er du som definerer DEG, og det er bare du som kan bli den beste utgaven av deg selv - uansett form og størrelse. 

 

 

Blandabrus, gelé og Baby Spice i tårer - slik feiret vi bursdag før



Saken om Alex (5) som ikke dukket opp i bursdag og fikk regning med hjem har engasjert. Noen mener det var helt på trynet, andre synes det var helt på sin plass å bli fakturert for en bursdag man tross alt hadde sagt man skulle komme i.

Jeg vet jammen ikke helt hva jeg skal mene. Det første jeg tenkte var: Jøss, du skulle feire bursdag på et skisenter? Er du ikke fem år?

Hva skjedde med å sette grisen på halen? Eller sjokoladekake med nonstop på? Hva med skattejakt i kjelleren? Eller badminton i hagen?

Er ikke et glass Cola/Fanta-blandabrus i kjøkkenglass det beste på jord mer?

Det virker kanskje ikke sånn. For nå er det temabursdager som gjelder, med Spiderman-kake og cupcakes. Eller karneval, tryllekunstnere og aktivitetsbursdager. Jeg forstår ikke hva som har skjedd.

Fisketur og Sporty Spice

Nå skal du høre hvordan vi feiret bursdag da jeg gikk på barneskolen. Og ja, det er 20 år siden. Men barn er vel barn i dag også?

For det første: Jeg ble aldri spurt hvordan jeg ville feire bursdagen min. Det hendte vel at mamma spurte hvilken smak jeg ville ha på geleen, men der stoppet det. Det ble barnebursdag med sjokoladekake, kanelboller og brus - og alle jentene i klassen var invitert. Etter maten festet mamma et teppe foran soveromsdøra til lillesøstera mi, også sto vi på andre siden med fiskestang og dro opp små gaver.

Jeg har bursdag i juli, så det hendte vi lekte ute i hagen. Da hoppet vi paradis, lekte gjemsel og danset til Spice Girls på verandaen. Det hendte noen begynte å grine fordi de måtte være Sporty Spice når de egentlig ville være Baby Spice, men da ga mamma oss en ekstra pinneis også ble det jammen stille.

Blandabrus og glansbilder

De aller kuleste feiret bursdagen sin på McDonalds. Jeg husker at alle synes det var så tøft, fordi da fikk man leke i lekerommet og spise McFlurry til dessert.

Men jeg husker ikke så mye fra de McDonalds-bursdagene i dag.

Det jeg husker er at vi så skrekkfilm i stua til Julie (mest fordi jeg egentlig ikke fikk lov til det). Og at vi allerede på skolen samme dag hadde diskutere hvilken brus vi skulle blande. Cola og Fanta? Sprite og Cola? Eller skulle vi være helt crazy og blande Ingefærøl og Solo? Også husker jeg at vi lekte geleleken, men bare når de voksne ikke så oss. Da plasserte vi sugerør i vaniljesausen og sugde i oss alt sammen. Det ble et voldsomt søl, også kjeftet mammaen til Kristine litt på oss fordi «vi skulle oppføre oss rundt bordet.»

Alle hadde med gaver, og det aller gøyeste var å få glansbilder, POG-brikker eller fine viskelær. Man trengte aldri å sette noen grense for hvor mye penger man brukte på gaver, det sa seg gjerne selv. Det vanligste var å teipe to 20-kroninger og en 10-er til et bursdagskort, eller å slenge en 50-lapp i en konvolutt med teksten: «GRATULERER MED DAGEN. HILSEN KJERSTI»

Ingen foreldre

Jeg var egentlig en ukul bursdagsgåer. For det første var jeg redd for å gå på do alene, så mamma måtte ringe på forhånd for å si ifra til foreldrene om at «Kjersti kommer bort til deg når hun må på do, også er det fint om du venter utenfor til hun er ferdig». Også ga jeg bare bort kjedelige bøker i gave. Det var ingen som ønsket seg bøker, men mamma synes det var den fineste gaven å gi bort, så da ble det sånn. Og etter den ene skrekkfilmen hos Julie ville jeg aldri se noe skummelt på TV igjen. 

Men jeg gikk alltid alene i bursdag. Med pensko og den dustete boka i en liten plastpose. For tanken på at mamma eller pappa skulle være med var langt verre enn å måtte følges på do av mamma'n til Kristine. Absolutt INGEN hadde med foreldrene sine i bursdag. Det ville vært helt vanvittig flaut og ukult.

I dag blir foreldrene mer enn gjerne med. Så kan de voksne ha et lite kaffeslabras mens barna leker seg. Kjempehyggelig.

Jeg skjønner at ting har forandret seg. Men den dagen jeg eventuelt skal arrangere barnebursdag for mine egne barn så tror jeg jammen jeg drar fram det gamle lakenet og fiskestanga likevel. Og sjokoladekaka fra TORO er heldigvis kjempegod.

Klem fra Kjersti (som heldigvis er en relativt kul bursdagsgåer nå)

7 TING DU MÅ UNNGÅ I JULA


(Foto: Bulls)


Her gikk vi altså rundt i den villfarelsen at jula bare var kos og glede, mens vi nynnet muntert på "Let it snow, let it snow, let it snow".

Så viser det seg at vi har nynnet oss inn på et minefelt!

Jula handler ikke om blafrende stearinlys, snødekte jorder og lubne dompaper som spiser seg mette i gyllengule kornnek. Jula er et regime, så strengt, så vanskelig og så betent, at vi blir helt skjelvne.

Daglig leser vi saker om alt vi må unngå, alt vi IKKE må gjøre. Folk blir støtt, såret. frustrert og sinte. Og mens nynningen vår forstummer - og mest av alt minner om små, forskremte klynk, har vi laget en liste over alt du må unngå for ikke å bli til byrde for noen i høytiden som kommer.

1. ALKOHOL

Daglig inn mot jul kommer det på trykk kronikker og kommentarer hvor folk fråder over drikkepress, fulle kollegaer eller familiemedlemmer - og et generelt overforbruk av alkohol, som åpenbart har gjort det uutholdelig for vanlige folk å bevege seg utendørs i advents- og juletida. Og vi som uvitende har gledet oss over den gode champagnen eller den fyldige Baroloen. Fnist med røde roser i kinnene og ledd både høyt og lenge (og upassende viste det seg). Lite visste vi vel at vi var en slik byrde for alle rundt oss. Nei, kork igjen champagnen, jo før jo heller. Avholds is the new black!


(Foto: Bulls)


2. RIBBE

"Vi må da kunne feire jul uten å spise 6000 tonn ribbe", skrek overskriften mot oss. Herregud, vi som hadde tenkt å kose oss med et lite stykke gyllen, sprøstekt ribbe med mammas hjemmelagde surkål til. Også viser det seg at vi egentlig har fråtset i TONNEVIS av fett. Utsagnet kom opprinnelig fra skribent Somar Al Naher i en kronikk i svenske Aftonbladet,men saken ble delt titusenvis av ganger, og konklusjonen var visst at ribbe var ekkelt. Så det er bare å stille seg i tofu-kø.


(Foto: Bulls)


3. JULETRE

 Tilsynelatende en uskyldig festpyntet gran. I virkeligheten en potensiell dødsfelle. Juletreet frigjør nemlig irritanter og kan være en yngleplass for muggsopp og annet snusk. Hvis du absolutt MÅ ha tre, kan du kjøpe et plastikktre.


(Foto: Bulls)


4. JULEBLOMSTER

Hadde du tenkt å pynte med julestjerner? Glem det! Julegleder, svibler, liljer eller tulipaner, sier du? Svaret er NEI. Du kan i verste fall ta livet av allergikerne rundt deg. Men forvil ikke, det finnes ufarlige alternativer også - hva med en festlig julekaktus?

5. KALORIER

Hadde du tenkt å fråtse i jula, sier du? Skam deg! Det er ingen grunn til å legge bort målebåndet selv om det er jul, og overalt kan du finne hjelpsomme tips, slik at du ikke trenger å møte på jobb 5. januar, som en uattraktiv tjukkas (Gud, forby!).


(Foto: Bulls)


6. RØKELSE

Mange liker duften av røkelse i førjulstiden. Men visste du at lukten av røkelse kan gi pusteproblemer og allergiske reaksjoner som hoste og kløe i nese og øyne. Det beste er å få sterilisert huset så fort som mulig, slik at du ikke ved et uhell tar livet av tante Magda.

7. PEISKOS

Ingenting er som å sitte foran peisen med en kopp varm gløgg og en god bok tenker du kanskje? Vel, du må gjerne sitte foran peisen, men for Guds skyld, ikke sett fyr på noe der inne. Da blir nemlig inneklimaet forurenset og du kan påføre deg selv og familien både astma, neseplager og såre øyne. Bjørkeved som oppbevares inne i huset, kan også gi allergiske reaksjoner, så kast ut den koselige vedkassa - jo før jo heller.

God jul!

 

 

Når det aller svarteste blir noe fint

I går sovnet en 24 år gammel jente fra Erfjord inn med famililen rund seg. Hun het Siv Anette. Hun hadde hatt kreft i åtte år.

Det som gjør Siv Anettes historie spesiell er at hun gjennom bloggen sin sivanette.blogg.no har latt alle som ville få ta del i livet, familien, sykdommen , opp- og nedturer, håp og fortvilelse. Siden 2010 har hun opptil flere ganger i uken latt leserne av bloggen få komme helt inn.

Hun skrev om redsel, håp, sorg og latter - og bestandig med denne livsgleden og positiviteten. Bare en snau måned før hun døde dedikerte hun et innlegg til faren sin på farsdagen.

- Det finnes nemlig ingen som deg, ingen som er så snill, god, omsorgsfull, alltid med et trøstende ord i bakhånd, skrev hun om pappaen sin.

Men den 15. november kom den siste oppdateringen fra Siv Anette selv. Hun hadde akkurat fått vite at det var oppdaget ny svulst i armen, og hun skulle i gang med mer strålebehandling. Allikevel var tonen i innlegget positiv. Hun hadde ikke feber og skulle få reise hjemtil Erfjord i helgen.



Så ble det stille.

Men i går kom en ny oppdatering. Fra mor og far og søsknene Karoline og Amund.

Jeg kan ikke engang forestille meg den bunnløse sorgen de må føle. Men allikevel fant de styrke nok til å skrive de varmeste, vakreste minneord om datteren og søsteren sin, som bare ble 24 år.

De deler sorgen sin med alle som har heiet på Siv Anette. Og bloggen går som en farsott i sosiale medier. Folk leser, deler, liker og kommenterer. Mange gråter også helt sikkert. Fordi det er så uendelig trist. Men også fordi det oppe i det bunnløse mørket er veldig, veldig fint.

Så raust og varmt, inkluderende og rørende.

Og mange velger å gjøre som Siv Anette og familien, og slippe folk inn på sykdom og sorg. Rive ned tabuene, vise livet slik det er, skjørt og vakkert, brutalt og urettferdig.

Da Regine Stokke, som ble kjent gjennom blogge Regine Stokke - Face Your Fear, døde av kreft bare 18 år gammel, delte familien sorgen sin i sosiale medier. Gunhild og Petter Stordalen mottok massiv støtte etter å ha fortalt om Gunhilds livstruende sykdom.

Sorg og sykdom er ikke lenger en byrde vi trenger å bære alene.

Livet i sosiale medier får ofte kritikk for å være filtret og rosamalt - men jammen kan det være rystende ærlig også.

Den 16. desember begraves Siv Anette. På bloggen har familien invitert alle som vil.

Hvil i fred Siv Anette - og de varmeste tanker til familen din.

Takk for alt dere har delt med oss.

 

- Ingeborg og alle på Side2 -

 

 

 

Norges nye superpar



Tronen har egentlig vært ledig en stund. Helt siden Tone og Aksel faktisk. Tomrommet har vært stort! Kjendisfloraen har trengt et "superpar". Våre egne Kim og Kanye. Og for all del uten Farmen-prefiks.

Noe folkelig og litt glamorøst. Noen vi kan elske og se opp til, og skrive spaltemeter etter spaltemeter om! Vi trenger det!

Det har vært noen tilløp, men ingen par har vippet oss helt av pinnen - før nå! Som den gulljenta Therese Johaug er, har hun nemlig hørt våre bønner!

Vi kan godt innrømme at vi ikke hadde hørt om roer Nils Jacob Hoff før. Men altså - han ser jo ut som lillebroren til Legolas! Tusen takk for at du løftet ham opp og fram i lyset, Therese! Vi er klare til å omfavne dere!

Nils Jacob Hoff er i seg selv en riktig solskinnshistorie. Han er mobbeofferet, som slo tilbake - ble en av Norges aller beste roere - og nå har han kapret skiprinsessa hele Norge elsker. Han er jo en ekte Espen Askeladd! Det kan ikke bli bedre. Tabloid-fingrene mine dirrer av begeistring! Og nevnte vi hvor pen han er?



Therese og Nils Jacob har alt vi elsker! De er unge, vakre, sympatiske, talentfulle og folkelige!

Rydd forsidene - there's a new couple in town!