8 tips til travle småbarnsforeldre

21.06.2016 - 11:00 Ingen kommentarer

family resting on the lake
(Foto: Colourbox)

 

Av: Jorunn Egeland (Side2)

Det er bare et par dager igjen til den etterlengtede sommerferien for skolebarna, og noen heldiggriser er allerede i gang. Vi småbarnsforeldre har nå lagt bak oss en hektisk tid.

Desember og juni er årets travleste måneder for foreldre. I tillegg til hverdagslige plikter og forberedelser før ferien, er kalenderen full av sommeravslutninger og -fester.

Jeg har en jente i 1. klasse og en jente i barnehagen. Eirill (6 år) går på to aktiviteter, mens Una (snart 4 år) går på én. Den siste måneden har barna hatt til sammen fem sommeravslutninger, tre sommerfester og fem bursdager (alle som har bursdag på sommeren foretrekker selvsagt å feire den nå før alle reiser bort). I tillegg har det vært ha-med-dag på SFO, aktivitetsdag på skolen og foreldresamtale og bursdagsfeiring i barnehagen, som riktig nok ikke krever så mye mer av meg enn at jeg husker alt sammen og baker en kake.

Nå er jeg skrudd sammen sånn at jeg synes det meste av dette er skikkelig gøy! Jeg synes det er kjempekoselig å småprate med foreldrene til barnas venner, jeg elsker å se barna storkose seg med å opptre og jeg syns det er gøy å bake.

Men det blir mye med alt dette presset inn på fire uker.

Heldigvis har jeg noen triks som gjør det litt lettere å komme seg gjennom den hektiske tiden. Her er mine beste tips for å komme seg gjennom hektiske perioder med helsa i behold:

1. Deleger oppgaver

Du må ikke for enhver pris delta på alt. Blir det for mye å gjøre kan du og partneren din fordele noen av aktivitetene dere imellom. Og du kan også be andre om hjelp. I år fikk 6-åringen med seg mormor på håndballavslutning. Den dårlige samvittigheten min over å ikke bli med ble feiet bort da Eirill jublet fordi mormor skulle få se henne spille håndball.

2. Handle inn på forhånd

Mange av sommerfestene inkluderer grilling. For å slippe å måtte løpe innom butikken på veien hver gang, kan du kjøpe inn noen pakker med pølser og lomper som ligger klare i kjøleskapet. Sørg også for å ha mynter liggende, i tilfelle aktivitetene tilbyr kjøp av mat.

3. Forbered deg på bursdager

I forbindelse med januarsalget kjøper jeg hvert år inn en diger eske med leker tiltenkt barnas venner. Når det dukker opp en bursdagsinvitasjon, får barna bli med i boden og plukke ut en gave de tror passer til bursdagsbarnet. Med fem bursdager i juni har jeg spart mye tid og penger på dette!

4. Ikke overdriv

Barna trenger ikke ha hjemmelaget blomsterkrans, selvlaget kort til alle i klassen og to-lags marsipankake med selvplukkede bær på sommerfesten. Gjør det enkelt. Finn et rent antrekk, vask ungene rundt munnen og sleng noen pølser i en pose.

5. Du må ikke bli festens vinner

Dette er ikke sommerparty med gjengen. Du trenger ikke bli til festens slutt. Se på barnas opptreden, spis en pølse og lek noen leker, og så kan du gå. Ingen vil heve et øyebryn om du sier at du drar hjem fordi du er sliten. I år takket vi for oss på sommerfesten til Una fordi hun ville hjem og lese «Mamma Mø».

6. Lytt til barna

Både jeg, samboeren og jentene synes det er koselig å dra på aktiviteter sammen, men her er man nødt til å se an barna sine. Hvis barna blir slitne av det tette programmet, kan man trygt dele dem. Lillesøster trenger ikke være med på storesøsters sommeravslutning - og motsatt. Alle andre foreldre har forståelse for et slikt valg.

7. Prioriter

Det skal godt gjøres at ingenting krasjer i løpet av måneden. Da må du rett og slett bare prioritere. Tross alt kan verken du eller barna være på samme sted samtidig. Hos oss setter vi bursdager høyt på lista. Krasjer en bursdag med turnøvelse, må turninga vike. Det eneste som trumfer bursdager, er hvis noen andre er avhengig av barnet. Da Eirill hadde danseforestilling med tre andre barn, ville vi ikke droppet den til fordel for en bursdag (men vi slapp heldigvis problemet).

8. Prøv å slappe av

Sett deg ned med god samvittighet etter at barna er lagt. Klesvasken kan vente og rotet på stuebordet skader ingen.

Alle snakker om Meg Ryans ansikt. Slutt med det

14.06.2016 - 11:50 5 kommentarer



Er dette deg, Meg? Hva skjedde med ansiktet ditt, Meg Ryan? Meg Ryan sjokkerer med distinkt annerledes ansikt på Tony Awards.

Altså. Saken er at Meg Ryan mandag delte ut en pris under årets Tony Awards -  Broadways teaterpriser i New York. Det gjorde hun i en nå sjelden offentlig opptreden. De siste årene har hun nesten vært helt fraværende fra rampelyset fordi hun har jobbet som produsent og regissør.

Og altså - sjokk - Meg Ryan (nå 54 år gammel) ser ikke ut som hun gjorde da hun spilte i «Da Harry møtte Sally».

For de uinnvidde så var det i 1989. Ryan var 28 år gammel.

I fjor skapte Renee Zellwegers ansikt store overskrifter da hun dukket frem nesten fra glemselen (og før hun igjen tok fatt på «Bridget Jones baby»).

- Jeg har vel blitt eldre da, kommenterte hun.

Etter mandagens opptreden, var det mange på Twitter som undret seg over Meg Ryans utseende. Blant annet denne herren:



 

(Nå kjenner jeg ikke Alex, men jeg er ganske sikker på at han ikke fremdeles ser ut som han gjorde som 28-åring. Hvem gjør vel det?)

Twitter-trollene fikk forøvrig svar på tiltale fra en rekke skribenter.

- Ta dere sammen, internett. Vi skal alle dø, skriver ScaryMommy.

- Kjære Gud, hva har skjedd med Meg Ryans fjes? Mitt svar - hvem bryr seg, skriver Huffington Post.

- Kritikken mot Meg Ryan avdekker et problem som ikke blir mindre, skriver HelloGiggles.

Javisst fremstår Ryan ganske så rynkefri. Og mye av diskusjonen dreier seg nettopp om mulige inngrep Ryan eventuelt har gjort med sitt ansikt.(Da legger vi til side det åpenbare som flere amerikanske medier påpeker - mens Tony-utdelingen, og landet ellers, holdt Orlando-tragedien høyt hevet, diskuterte internett Meg Ryans ansikt)

Vi kan vel driste oss til å tenke at her har Ryan muligens glattet og fikset litt. Men hadde hun fremstått som en normalt, rynkete kvinne i kraft av sine 54 år, skal jeg vedde på at det også hadde skapt oppmerksomhet. Både positivt, men også ganske negativt (Næææ, se så gammel hu har blitt).

Problemet er ikke at Ryan og flere andre skuespillere i hennes alder har fikset på utseendet, det får stå for deres egen regning. Problemet er at vi ved å sammenlikne med hvordan de så ut for 30, eller den saks skyld, 15 år siden, indirekte forlanger at de skal leve opp til en helt fiksert standard vi ikke klarer å leve opp til selv.

Meg Ryan var hele verdens romantiske kvinneideal. Og slike idealer er evigunge. Dessverre aldres kvinnen Meg Ryan på lik linje med oss andre.



 

Overskrifter om hvor sjokkert man er over Ryans ansikt bekrefter bare hvorfor stadig flere hollywood-kvinner ser mer ut som dukker enn kvinner med et levd liv. Dette gjelder også hollywood-menn, selv om de ikke helt sliter med de samme forventningene. Det er dog ikke så lenge siden en britisk tabloid lurte på hvor 55 år gamle Hugh Grant hadde gjemt den flate magen fra «Fire bryllup og en gravferd».

Plastisk kirurgi er ikke lenger en nyhet, ikke her hjemme og i hvert fall ikke i Hollywood.. Det vi derimot digger å raljere om er når folk tar slike operative grep ett skritt for langt eller kirurgien generelt har vært mislykket.

 Personlig blir jeg bare lei meg når 25 år gamle kvinner går for botox i panna for å «se mindre stressa ut og bli kvitt sinnarynka». Men når det skrives side opp og side ned om hvordan samfunnet og media må forhindre kropps- og skjønnhetspress, og man samtidig raljerer over at en 54-åring ser eldre ut enn hun gjorde i sin ungdom, er det det siste som fester seg.

Det er som den ene negative kommentaren blant de 100 positive. Det er den du husker.

Så tilbake til «Hva skjedde med ansiktet ditt, Meg Ryan?»  Bryr du deg, egentlig?

- Vibeke

MGP-svaret er enkelt, og ganske så unisont, pyntet i paljetter

13.05.2016 - 15:15 2 kommentarer





Når ble det nødvendig at alt må være så innmari viktig for at det skal gjøres eller brukes penger på? Og hvordan måler man viktighet? Må en viss andel av befolkningen kunne ramse opp siste ti års vinnere, eller finnes det andre kriterier for om MGP kan være relevant og underholdende likevel? Og det er da helt naturlig å heie på sine egne - om det er en sport- eller musikkonkurranse?

Leif Gjerstad skriver i sitt blogginnlegg «Den store MGP-bløffen» at han i stedet for å få med seg MGP-semifinalen torsdag kveld, sitter på Camp Nou i Barcelona og ser Bruce Springsteen & The E. Street Band, noe han ikke er lei seg for.

Derimot er han lei «medienes overdrevne interesse for og dekning av en konkurranse som utspilte sin rolle for noen tiår siden. Lei haussing av norske artister (jada, sikkert like ille i andre land) og deres vinnersjanser. Lei norske MGP-journalisters halleluja-rop om alle dører en god plassering åpner på det internasjonale markedet.»

Trine Stalsberg

Det er jo godt for Gjerstad at han slapp være i Stockholm og overvære semifinalen da, det er en av de fine tingene med at man har kulturelle valgmuligheter.

Men det er merkelig å påstå at norske musikkjournalister samlet lovpriser MGP og dens betydning for artistene som deltar. Norsk presse har da flere ganger poengtert både (den manglende) kvaliteten, pengebruken og eventuelt hvordan musikkonkurransen har vært med på å gi artister en evigvarende merkelapp som «MGP-artisten», ergo en som ikke får eller fortjener like mye kred som en annen artist.

Når det gjelder norske redaksjoners prioriteringer i nedskjæringstider, så sier han ikke selv noe om hva han mener bør prioriteres. Hvorvidt MGP er for dyrt eller er utdatert kan diskuteres, men at de fleste redaksjoner fremdeles velger å ikke fullstendig ignorere verdens største TV-sending og Europas mest samlende begivenhet, kan vel ikke sies å være merkelig.

Det er også smått ironisk at Gjerstad velger å trekke frem at han er på Springsteen-konsert på Camp Nou. Dersom det er noen norsk musikkmedia hauser opp, er det 66-åringen fra New Jersey. At han i tillegg befant seg på en fotballstadion som blant annet er kjent som arena for Champions League-kamper, er også interessant. Det finnes norske sportsjournalister som ikke bryr seg katta om fotball eller CL (de skriver om andre sportsgrener, ja), men ut fra dekningen må man vel i tilfelle påstå at norske sportsjournalister samlet hauser opp betydningen av fotballen. Det er garantert mange som er lei av det også.

I den sammenheng og dersom det er en målestokk for viktighetsgrad: Det er vel neppe så mange som kan ramse opp siste ti års vinner i CL heller? Men er det nødvendig, for å forsvare at man skriver om det? Underholdning er jo nettopp underholdning, ikke noe man må pugge til en eksamen.

Hvis man vil ha et svar på hvorfor MGP er «bra» eller utdatert, så spør fansen (som det er mange av, også utenfor Europas grenser). Svaret er enkelt, og ganske så unisont, pyntet i paljetter eller ei: MGP er med på å samle kulturer og tradisjoner på kryss av politisk ståsted, og fellesskapet formidles gjennom musikk.

Nei, det er ikke nødvendigvis blodig alvor og politikk på ministernivå, men det er vel heller ikke nødvendig at underholdning må være. At man ikke tar det så høytidelig eller kaster på seg en dress for å rapportere (igjen kan man vise til nevnte CL og kommentatorene i studio), betyr ikke at det er av mindre betydning? Eller mindre underholdende.

Det finnes flere betimelige spørsmål som kan og bør stilles ved MGP. Pengebruken er definitivt et av dem, enn så lenge flere av deltakerlandene tydelig ikke har råd til å være med på moroa. Men at Gjerstad personlig er lei den kollektive «opphausing og halleluja-rop», er mindre interessant, enn så lenge det faktisk ikke er tilfelle.

Trine Stalsberg

O pul med din glede

14.12.2015 - 13:40 5 kommentarer

I helgen fikk vi først denne artikkelen servert:

«Jeg vil ikke ha sex med mannen min bare for å gjøre han glad.»

Som raskt ble møtt med denne:

«Selvsagt skal du ligge med mannen din for å gjøre han glad.»

Og dermed var debatten altså i gang. På fullstendig idiotisk grunnlag.

For javel? Det viktige er altså hvorvidt kvinner må eller ikke må glede mannen. Eller som Anna Anka i sin tid sa, kvinner bør suge av sin mann hver morgen, for å sørge for at han forblir lykkelig. Noe som selvsagt er helt riktig, om det også gjør kvinnen lykkelig - da skal du suge til krampa tar kjeven.

Men det er ingen som nevner et ord at kvinner har lyst. At årsaken til at kvinner puler, er fordi de er kåte?

Lyst til å ha sex, selv med mannen sin - hvor merkelig det tydeligvis må høres ut for enkelte: For sjekker man kommentarfeltene får man inntrykk av at kvinner, særlig etter at de har gitt sitt «ja» (til ekteskapet vel og merke), er sure, bitre, sex-nektende - flere er tydeligvis sex-hatende - skapninger. Hjelpes og skrekk og gru. Dersom det hadde vært sant!

For det er jo bare tull. Kvinner har seg fordi de har lyst på sex. På egenhånd eller sammen med noen, samma det, men lysten er der. Lysten er der når man akkurat har våknet, leggene ikke har sett en høvel på dagevis og ånden er preget av gårsdagens hvitløksmåltid. Lysten er der når man sitter på jobb og stresser over en deadline og det tikker inn en melding fra kjæresten. Lysten er der når man står i halvkoma på bussen på vei hjem og blikket faller på en gjennomsnittlig kjekk fyr. Lysten er der når man sitter i sofaen og svitjser mellom kjedelige TV-kanaler, og nettpornoen er bare noen tastetrykk unna. Lysten er der når man står på badet om kvelden og kan innta synet av sin egen nakne kropp. Lysten er der også noen ganger når man sover. Og, lysten er definitivt der når man er nær den personen man er mest glad i, dersom man har et slikt menneske i livet sitt.

Men det er merkelig, denne tanken om at kvinner ikke har sex-lyst. At pene piker ikke vil ha det skittent og uvørent. At skitne piker, ikke vil bli kost på og elsket forsiktig. At kvinner finner seg i sex, for å unngå at mannen skal være utro. At de har sex hovedsakelig for å avle frem etterkommere.

At enkelte kvinner drar på en bagasje som gjør at sex er vanskelig, er et trist faktum - men også hos dem kan lysten like fullt være tilstede. Eller hvis kvinner har sex-preferanser noen hakk utover misjonærstillingen, så forklares det med at hun må ha blitt misbrukt. Det faktum at hun «bare» har lyst på det slik, det virker å være helt fjernt for enkelte å fatte. Hvorfor er det så vanskelig å godta at det ikke er noe hokus pokus når det gjelder kvinner og sex, hvorfor skal det (bort)forklares og gjennomanalyseres?

Og i disse juletider, som for de fleste handler om å glede andre: Det er selvsagt helt ok å ha sex for å glede noen, men det utelukker ikke egen lyst. For lysten er der jo, når man bare får summet seg, og den andre personen har brukt noen kyss på å vekke til live denne lysten. Det kalles forspill. Enkelte vil si, generelt sett med rette, at kvinner trenger mer av det enn menn, men det betyr ikke at lysten er fraværende. At det er noe man må eller ikke må. At det er enten eller.

Dessuten -  gleder er til for å deles! Og undertegnede er overbevist om at menn også foretrekker at kvinner har lyst, at det frister lite med ei som legger seg på rygg og piper frem «værsågod» og biter tenna sammen (selvsagt ikke bokstavelig talt).

Så God jul, kvinne, ha masse lyst og pul til du hører bjellenes klang.

 

 Trine


Kan du se at jeg bitter tenna sammen og bare gjør dette for å glede deg?

En liten bønn i førjulstiden

10.12.2015 - 12:45 3 kommentarer


Av Jorunn Egeland.

Blogger Steinihavet skrev i går et interessant blogginnlegg om foreldre som går idet barnet er ferdig på juleshowet.

Jeg er helt enig i at det er en uting med familier som reiser seg med en gang poden er ferdig med klarinettsoloen eller dansenummeret - spesielt hvis dette skjer midt under forestillingen og er til forstyrrelse for andre. Men samtidig følte jeg meg truffet. I går gikk nemlig vi før skolekonserten var ferdig.

Nå skal det sies at vi gikk i pausen mellom de minste og de største elevene, og dermed ikke forstyrret noen verken på scenen eller blant publikum. Grunnen til at vi gikk var dessuten at lillesøster på tre år var i ferd med å sovne på fanget og begynte å bli sutrete og forstyrrende.

Men som småbarnsmor har jeg noen bønner til arrangørene av juleshow som kan gjøre det langt enklere for alle å bli forestillingen igjennom:

  1. Hvorfor må det begynne så sent?

Jeg har forståelse for at mange slutter sent på jobb og må spise middag og ta oppvasken og sette på en klesvask før de drar på juleshow. Men hadde det ikke vært greit om forestillingen begynte en time tidligere, så kunne man heller kommet rett fra jobb?

For oss med mindre barn (og det er mange skolebarn som har småsøsken!) er det dumt at forestillingene sjelden er ferdige før langt over barnas leggetid. Og det er tross alt enklere for meg å forskyve middagen enn for barna å legge seg en time senere.

  1. Hvorfor ikke dele opp forestillingen?

Mandag var vi på turnoppvisning i gymsalen sammen med et hundretalls andre. Jeg tror ærlig talt ikke at foreldrene til åtteåringene hadde stor interesse av å se min treåring hinke. Og jeg hadde ærlig talt ikke så stor interesse av å se de ukjente åtteåringene stupe kråke.

I dag skal vi på kulturskoleforestilling med seksåringen. Der er det kun hennes gruppe som skal bruke 30 minutter på å vise oss hva de har lært det siste halvåret. De andre gruppene har hatt sine forestillinger på sine dager. Helt perfekt - og ingen foreldre kommer til å dra tidlig.

  1. Hvorfor må alt legges til de siste to ukene i desember?

Jeg elsker førjulstiden, og jeg elsker å være med barna på julearrangementer. Men etter hvert som barna blir større, blir det mer og mer å være med på, både på fritidsaktiviteter, på skolen og i barnehagen. I tillegg må man heller ikke glemme lekser og andre hverdagslige plikter. Julebordet på jobben kan jeg ikke huske sist jeg hadde tid til.

Og vi har ikke engang spesielt travle barn. Jeg sender all min medlidenhet til dere som har enda flere barn på enda flere aktiviteter.

Det må vel gå an å ha noen arrangementer i slutten av november eller første uka i desember? Hvorfor skal alt presses inn i de allerede travleste ukene i året? For mange går ikke kabalen opp, og de må forlate arrangement 1 for å rekke arrangement 2. Man vil tross alt ikke være en av de foreldrene som ikke får med seg barnas forestilling.

  1. Begrens dere

Her må jeg bare beklage til foreldrene som så på mine skoleforestillinger da jeg var liten. Jeg var et av de barna som alltid ville opptre, og mange foreldre har nok gjespet seg gjennom mine opptredener. Jeg har også vage minner om en gutt som alltid skulle spille trombone på skoleavslutninger.

Men husk at det er lov å si nei. Barna vil ikke lide resten av livet hvis de ikke får lov til å lese fire dikt eller spille hele "Julekveldsvisa" på triangel foran resten av skolen. Hvis alle barna skal få opptre med alt de vil, blir forestillingen uutholdelig lang. Da er det lett å forstå hvorfor noen foreldre sniker seg ut (men jeg gjentar: Ikke gjør det mens barna står på scenen).

  1. La alle bli sett

I går så vi en storslått, flott julekonsert med hele skolen på 550 elever. Barna var flinke, sangene var nydelige og få øyne var tørre blant publikum.

Mitt barn ble plassert sittende på første rad. Selv om vi kom nesten en time før forestillingen begynte, fikk vi plasser langt bak. Jeg så derfor ikke datteren min i det hele tatt. Jeg aner ikke om hun sang med på alle sangene, om hun smilte eller om hun så nervøs ut.

For å holde på foreldrenes (og ikke minst trøtte småsøskens) interesse, må man sørge for at alle barna får vist seg fram. Når småsøsken (og foreldrene) ikke ser annet enn bakhodet til andre foreldre, er det ikke rart de blir urolige. Jeg gjentar punkt 2., om at forestillingen med fordel kan deles opp i mindre bolker. Da får alle foreldrene sett sitt barn, og barna kan stolt vise fram hva de har lært. Da slipper man problemet med foreldre som går, og alle er fornøyde.

Neste år får vi legge oss i sovepose foran inngangen kvelden før for å være sikret gode plasser på julekonserten. Da lover jeg å bli sittende hele forestillingen.

Hvorfor er det galt å være prinsessejente?

26.06.2015 - 12:18 10 kommentarer



Jeg er stolt mamma til to «prinsessejenter». Skal vi tro den politisk korrekte holdningen, har jeg feilet i oppdragelsen.

Debatten blusser stadig opp både i aviser og i sosiale medier. Og noen ganger er debatten på sin plass. Det er unødvendig å lansere rosa eventyrbøker til jenter og blå eventyrbøker til gutter. Det blir for dumt å skrive «Adm. direktør» på guttebodyer og «Hjerteknuser» på jentebodyer. Og det er ikke alle jenter som vil bruke sko bare for å se søte ut.

Men mens disse nødvendige kjønnsdebattene pågår, sklir diskusjonen som regel fullstendig ut.

«Prinsessejenter» har for mange foreldre blitt et skjellsord. Jeg har ofte sett «prinsessejenter» bli omtalt som bortskjemte drittunger, pyntedukker som er redde for å bli møkkete, resultatet av mødre som egentlig bare vil ha en dukke.

Jeg hører kommende jenteforeldre fortelle at de for alt i verden vil unngå å kjøpe rosa klær til datteren, for de vil ikke ha en «prinsessejente».

Og jeg hører folk skryte uhemmet av at de har døtre som «ikke er prinsessejenter», men «tøffe og kule jenter» i stedet.

Hvorfor er det så fælt med jenter som liker prinsesser? Hvorfor fremstår de som så grusomme at foreldre håper de ikke får dem og skryter hvis de «slipper»?

Jeg vil gjerne få slå et slag for «prinsessejentene».


Sofia den første-lue, rosa dress og rosa votter. Men ingen pyntedukke likevel.

 

Selv vokste jeg opp som en typisk «guttejente». Jeg gikk helst kledd i slitte, behagelige bukser, hatet å bruke kjoler og likte He-Man mye bedre enn Snehvit. Jeg begynte ikke å sminke meg før jeg var 15 år gammel, og jeg skifter fremdeles til kosebukse straks jeg kommer hjem.

Og for å være ærlig hadde jeg trodd at barna mine ville bli like lite forfengelige som meg.

Men vi har altså fått to prinsessejenter. Eirill på 5,5 år og Una på snart 3 år vil helst ha på kjole hver dag. De foretrekker å ha med pensko i barnehagen framfor tøfler (totalt uforståelig for meg!). Og de er glade i å ha hårpynt og smykker på seg. Men det betyr ikke at de er bortskjemte drittunger eller at de er pysete pyntedukker. Tvert imot.

Jeg kler dem selvsagt ikke i stive kjoler i barnehagen, men i behagelige bomullskjoler som tåler å bli møkkete og lar dem bevege seg fritt. Så de klatrer på alt som kan klatres på og løper fortere enn beina klarer å bære dem. Likevel må jeg innimellom krangle med dem om morgenen, fordi de helst vil ha på nettopp den stiveste kjolen i skapet, den jeg egentlig hadde tenkt å spare til vi en dag blir invitert i kongelig bryllup.

Mine døtre er langt fra de eneste i barnehagen som elsker prinsesser. På avdelingen til Eirill var intet mindre enn fem av åtte jenter utkledd som Elsa på årets karneval. I tillegg var det en Rapunzel, mens Eirill var Sofia den første. Den siste jenta var Pippi.



Klare for karneval. Eirill er Sofia den første, mens Una er katt.

Selv om barnehagen er spekket av prinsessejenter, har jeg fremdeles ikke møtt en eneste bortskjemt pyntedukke der. I stedet har jeg møtt en gjeng utrolig søte, hjelpsomme, forståelsesfulle, tøffe og rampete småjenter - akkurat som jentene som ikke liker prinsesser.

Prinsessejentene har kanskje søte dukkestuer, men de er like mye på taket som inne i huset. De husker like høyt på huskene som jentene i bukser, og de er like raske når de skal komme seg opp på sklia. De sparker fotball og sykler vilt omkring - eller de kan ta det rolig og leke med dukker eller Barbie.

Med andre ord: De er helt vanlige barn. Oppfører de seg som bortskjemte pyntedukker, er det foreldrenes feil, ikke interessen til barna.

Prinsessene er dessuten ikke håpløse rollemodeller som gir barna helt feil idealer, slik mange ser ut til å tro. En barnehagejente bryr seg egentlig ikke om at prinsessen gifter seg med drømmeprinsen. Barna liker dem fordi de er modige, står opp for seg selv og vinner til slutt. Og fordi de har fine kjoler ... Askepott trosser sin fæle stemor og drar på ballet. Anna og Elsa beviser at søskenkjærligheten slår alt. Og Sofia den første utfordrer troll, bekjemper onde hekser og krangler med spøkelser.

Skulle Eirill eller Una ende med å gifte seg med en fyr de knapt har snakket med, tror jeg likevel ikke det er på grunn av prinsessefilmene.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor er det greit å rakke ned på jentene som liker rosa og prinsesser, mens man skal hylle jentene som går i slitte bukser og klatrer i trær?

Kan vi ikke hylle alle sammen?

La barna få like det de vil! Elsker datteren din rosa, så la henne få noen rosa klær - ikke heng deg opp i dine egne holdninger. Og foretrekker hun blått eller gult, så la henne for all del få bruke de fargene i stedet.

Det samme gjelder selvsagt for gutter. La guttene pynte seg, leke med dukker og se prinsessefilmer, hvis de vil det.

Og et lite tips: Jeg har fått tak i både blå, grønne, hvite, brune og svarte prinsesseklær. Jeg har også fått tak i kjempetøffe rosa t-skjorter uten en eneste prinsesse.

Men ikke vær redd for å få en prinsessejente - de er akkurat like morsomme, modige og flotte som andre barn. De er bare litt mer forfengelige.

Av: Jorunn Egeland (Side2).

  
Prinsessesolbriller og prinsessekjole.                                  Det finnes mange kule kjoler som ikke er rosa.

Side2 + Findings Festival 2015

03.06.2015 - 15:27 Ingen kommentarer



Helgen brukte Side2-gjengen på Findings Festival på Bislet Stadion midt i Oslo. Og for en DEILIG helg det var!

Topp stemning, hvor vi danset føttene sønder og sammen til Gabrielle, Jessie J, Matoma, Broiler , Axwell ^ Ingrosso og ikke minst Avicii.

Pyro, konfetti og pur kjærlighet! Festivalsesongen er her! Wohooo!

Her er våre beste Findings-øyeblikk. Vi gleder oss allerede til neste år!






























Rart vi ikke døde, egentlig

21.03.2015 - 09:00 11 kommentarer

 


Man må få lov til å være litt vill på lekeplassen i dag også. Illustrasjonsbilde: Scanpix.

Som foreldre stiller man seg mange spørsmål om hva som er rett og galt i barneoppdragelsen. Og vi stiller ganske mange flere spørsmål i dag enn da jeg vokste opp.

Det er tilsynelatende mye farligere å være barn i dag enn for 30 år siden.

Et klassisk eksempel, er bilsikkerhet. Da jeg ble kjørt hjem fra sykehuset i 1982, lå jeg i en bag i baksetet. Foreldrene mine tok bilbeltet rundt bagen, men jeg lå løst oppi. Så for å sitere moren min: «Om vi hadde krasjet hadde du flydd ut av bagen».

Jeg husker venner som lå slengt rundt i baksetet uten verken bilstoler eller belte. Det var til og med én som ble plassert i bagasjerommet ved en anledning, fordi det ikke var plass i bilen.

Da vi dro hjem fra sykehuset med vår førstefødte, var hun så godt innpakka at hun kunne overlevd atomkrig.

Bekymringene blir definitivt ikke færre når barna blir eldre. Farer lurer overalt! Som foreldre må man altså vurdere hvordan man skal takle farene. Og det er ikke lett.

Kan man la ettåringen gå ned trappa selv?

Er det farlig å la toåringen leke alene i hagen?

Jeg har hørt at måneder uten R i navnet er strømpebuksefrie måneder - må vi virkelig vente til mai med å ta av strømpebuksa?

Hetter er livsfarlig, så ikke gi barna hettegensere.

Men for all del, ikke fjern alle hetter. Da jeg som førstegangsmor rev hettene av alle jakker og dresser, skjønte jeg litt for sent at det var en dårlig idé å fjerne hetta på regnjakka.

Ikke la barna klatre uten at det er et mykt underlag, helst et underlag laget spesielt for barnehager. De fleste trær er dermed utelukket.

La aldri barna spise mat som ikke er laget fra bunnen.

SHIT, barna mine er de første som dukker opp med joggesko i barnehagen - er det egentlig altfor tidlig på året?

Smør barna med høy solfaktor fra første solstråle titter fram, men bruk bare godkjente solkremer uten livsfarlige stoffer.

Og sånn fortsetter formaningene.


Jeg lar Eirill (5) skli baklengs på sklia. Legg merke til at hetta på dressen er fjernet ...

Jeg skal selvsagt ikke nekte for at mange av farene er reelle, og jeg kan nok oppfattes som smått hysterisk av enkelte:

Jeg kjører aldri noe sted uten bilstol til ungene - selv om det bare er snakk om et par minutter og lite trafikkerte veier. Jeg er - og kommer til å forbli - veldig streng når det gjelder hjelm når barna sykler. Ifølge samboeren min bruker jeg et altfor tjukt lag med solkrem på barna. Og jeg nekter eldstedatteren min å drive kappløp nedover trappa.

Men jeg har sendt barna i barnehagen med hettejakke. Jeg lar dem klatre på taket til lekehuset i hagen (selv om jeg ofte sitter med hjertet i halsen). Det har hendt at jeg har kommet på jobb og innsett at jeg glemte å smøre dem før vi dro til barnehagen (likevel har ingen av dem noen gang vært solbrente). Og jeg smiler litt av foreldre som må koke smokken hvis den faller på gulvet.

Og jeg innrømmer det - jeg lar Una på 2,5 år leke med storebarnsleker. Aldersanbefalingene på leker er til tider latterlig høye. Greit nok at babyer ikke bør leke med de minste Lego-klossene og ikke trenger å få Playmo-kjøkken med hundrevis av bitte-bitte-bittesmå kopper og skjeer. Men da jeg oppdaget av favorittboka til Una da hun var ett år (som var av papp, hadde fire sider og omtrent like mange ord) var markert med 3+, skjønte jeg at produsentene sikrer seg ekstremt godt. Nå leker hun mest med Playmo-huset som hun på papiret er to år for liten til å leke med.

Det er ikke alt man bør gamble med, men jeg tror ikke barna har vondt av å få noen skrubbsår her og der (det vil si, vondt får de jo, men det går fort over).


Una (2,5) får løpe rundt i lekeapparatet på lekeplassen.

Vi testet grenser da vi var barn, og det må barna få lov til i dag også. Vi fikk streng beskjed om at vi aldri, aldri, ALDRI måtte gjemme oss inne i et dynetrekk. Hvorfor ikke? lurte vi på. Vi skjønte hvorfor da broren min prøvde det og ikke kom seg ut. Selv klatret jeg på alt som var fysisk mulig å klatre på, helt til den dagen jeg falt ned og brakk armen. Jeg og naboungene testet en gang om det var mulig å tenne på gulvet (det var ikke mulig, men det ble en svart flekk der).

Det store spørsmålet hos oss om dagen, er når dagens barn kan begynne å gå fra skolen selv. Vi gikk til skolen fra første dag, men sånn er det ikke lenger, har jeg forstått. Vår eldste, Eirill, blir skolebarn til høsten, og vi er usikre på om det er innafor å la henne gå fra SFO og møte meg på vei fra toget, en tur som vil ta henne maks to minutter. Vi har kommet fram til at vi tar sjansen.

Det er unektelig positivt at man tar barns sikkerhet på alvor, og alt var ikke bedre før. Men la barna utforske klatretreet, la dem skjære grønnsaker med ordentlige kniver og la dem prøve seg i trappa på egen hånd. Mitt enkle råd, er å tenke selv. De fleste skjønner at det er dumt å la barna sitte usikret i bilen. Men du må selv vurdere om ditt barn er i stand til å være noen minutter ute alene eller håndtere en saks. Da vil sannsynligvis alt ende bra.

Av: Jorunn Egeland

Herregud, jeg har blitt "Paradise-Silje"

11.03.2015 - 07:48 Ingen kommentarer

Det hele startet i desember, da jeg fikk en forespørsel om å reise til Mexico... 

...for å dekke Paradise Hotel. 


Jeg som aldri har sett en hel episode av realityprogrammet, rett og slett fordi jeg ikke har klart. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har prøvd, opptil flere ganger, men det som Paradise-folka lirte ut av seg de få minuttene jeg så, førte til at jeg ikke klarte å fortsette med å se på programmet. 

Paradise Hotel - et program jeg har forbundet med en gjeng idioter rundt 18-20 år som løper rundt og skriker, drikker til de spyr og som oppfører seg som en gjeng superkåte kaniner 24/7 der deres største drøm er å oppnå en såkalt "kjendisstatus" ved å være deltaker i et realityprogram. "Sexhotellet" har jeg hørt flere ganger når folk har beskrevet TV-programmet. 

Og nå fikk jeg altså spørsmål om å reise ned til Paradise-land for å både snakke med deltakerne samt å få komme inn på hotellet som journalist for å skrive saker (ja, så må man jo ikke glemme at man også får intervju Triana Iglesias - jeg har nok ikke forstått hvor stort dette faktisk var før jeg kom tilbake til Norge og forklarte mine guttevenner om noen av jobbtingene jeg hadde gjort.)


For å gjøre en lang historie kort: En tur til varme Mexico i januar holdt mer enn nok for at jeg skulle si ja til å dekke årets sesong av Paradise Hotel og dermed også være den Side2-journalisten som reiste til det vakre stedet hvor TV-programmet blir spilt inn. 

(Så da var det bare å finne frem solbriller, bikini og flipflopere - så var jeg klar)

Jeg heter altså Silje Bjørnstad og jeg er journalist i Side2.no (som er en del av Mediehuset Nettavisen og nettavisen.no). Jeg er et matvrak (i positiv forstand) og et treningsglad vesen som hovedsakelig skriver om helsestoff som blant annet ernæring og trening på Side2.no. Men nå for tiden er jeg mest Paradise-Silje.

HEEEELT ok jobb-location! 

Mens jeg var i Mexico intervjuet jeg flere av deltakerne og denne uka startet årets sesong av Paradise Hotel - noe som betyr at jeg nå sitter på kontoret og ser på Paradise Hotel omtrent daglig for å skrive om kveldens episode. Mandag kveld var det også premierefest for realityprogrammet der både deltakere, programleder Triana og andre pressefolk var til stede. Og vet dere hva? Jeg elsker det! 

Etter å ha møtt og snakket med deltakerne, og å ha sett de første Paradise-episodene er jeg søren meg blitt Paradise-frelst. Hvorfor? Fordi dette er en type underholdning som man bare ikke får noe annet sted. Det er mulig det er staga, scripta, tima og tilrettelagt - men jeg blir uansett så til de grader underholdt!

Men fra spøk til mer spøk. 

En av de deltakerne som så langt har fått ganske så mye oppmerksomhet er jo Kevin. Kjekkasen fra Levanger som klarte å lire ut følgende setning i første episode: - Jeg bruker aldri kondom når jeg har sex, jeg har en egen evne til å se hvilke jenter som har en kjønnssykdom. 

Kevin og Christopher på premierefest. 

De fleste oppegående mennesker vil jo bare riste på hodet og tenke "Fy faen for en jævla gjøk" (liker jeg å tro i alle fall...), men sannheten er jo at søte 20 år gamle Kevin bare elsker oppmerksomhet. Det merket jeg allerede i Mexico. "Ok, denne gutten skal opp og frem i rampelyset, koste hva det koste vil".  Og det må jo være helt greit. Kevin er egentlig utrolig hyggelig han! Når vi møttes på premierefesten var det selvfølgelig klem og takk for sist og hvordan går det, og selvfølgelig stiller Kevin alltid opp på saker! Og det er jo fint for en journalist (du vet, å utvide "kildenettverket sitt" gir plusspoeng i boka).

Triana og noen av årets Paradise-deltakere. 

Men det er jo ikke bare Kevin som er på Paradise Hotel. Uten å avsløre for mye så sier jeg bare gled dere til episode nummer 3. Den starter blant annet med en helt hysterisk morsom Pierre som skal forklare hvordan hans natt har vært. Natten har nemlig vært helt "F...jävligt" pga en viss sengepartner som fikk i seg litt for mye alkohol og har tilbrakt natta på do. Men svensken stiller opp for partneren sin han, og når han simulerer spylydene til Isabell lo jeg så jeg grein. 

Så neida, så joda. Jeg innrømmer det, jeg har blitt hekta. Og nå består jobbdagene mine blant annet av å sitte å se på Paradise Hotel på kontoret, reise på Paradise-fester, ringe til deltakerne for å snakke med dem og ikke minst skrive saker som skal underholde dere leserne - og jeg digger det. 

Paradise-Silje for the win.




11 ting barna mine aldri vil oppleve

19.02.2015 - 14:20 9 kommentarer

 



Jeg er født i 1982, og hadde dermed min barndom på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Og jeg har utallige gode minner fra disse årene.

Nå har jeg selv fått to barn. Som den nostalgikeren jeg er, vil jeg gjerne la dem få ta del i mye av det jeg selv elsket å gjøre da jeg var barn. Men jeg har måttet innse at det er mange deler av min barndom som barna mine aldri kommer til å skjønne.

Her er noen av dem:

1. En gang i tiden så alle Playmobil-figurene helt like ut, med bare noen få ulike fargekombinasjoner. Jentene hadde ensfargede kjoler og halvlangt hår, guttene hadde genser og kort hår og foreldrene var litt større utgaver av barna.


(Slik så alle mine Playmo-figurer ut, men med ulike farger på klærne. Gutten var en av de kuleste figurene, fordi nesten ingen hadde farger på buksene. Foto: Guro Holmene)

I dag har alle figurene ulike frisyrer og personlige antrekk. Det finnes både strandkledde og pyntede figurer, damene har sminke og pupper og jentene kan ha både kjole og bukse.


(Ulike klær, ulike hårfarger og -frisyrer og sminke på damene. Foto: Guro Holmene)

2. Jeg vil alltid - uten unntak - nevne de fire elementene i rekkefølgen «ild og luft og jord og vann», på grunn av denne herlige sangen:

 

3. Vi så - og elsket - ting som dette på barne-TV:

 

4. Postmann Pat så slik ut:



Nå har han fått helikopter, mobil - og en sønn, som er aktivt med i serien. Og Mads Ousdal har tatt over fortellerstemmen etter sin far.


5. Når vi først er inne på det ... Før var introen til «Thomas-toget» slik:

Nå høres den slik ut:


Grunnen til at sangen er ny, har for øvrig med rettighetene på originalmelodien å gjøre.

6. Lego-figurene så slik ut:

(To øyne og et smil. Foto: Guro Holmene)

Nå har de fått hår (som erfaringsmessig faller av en gang i minuttet), stilige klær, sko og et mer realistisk ansikt.


(Dagens Lego-figurer ser nesten ikke ut som Lego-figurer. Foto: Guro Holmene)

 

7. Den kuleste sangen i barnehagen var denne:


8. TV-spill var litt ... eller kanskje heller veldig, veldig mye mindre avansert enn i dag. Mitt favorittspill var «Castle of Illusion Starring Mickey Mouse» på Sega. Slik så det ut i 1990:

 

I 2013 kom det en nyversjon av spillet. Og jeg må bare innse at det ser litt kulere ut i dag:

 

9. Sega-spillet «Paperboy» var også en av mine favoritter. Det gikk ut på å sykle langs veien og kaste aviser i postkasser og på dørmatter. Det var ikke sjeldent venner ville være med meg hjem for å spille «Paperboy». Jeg tror ikke det ville slått an like godt hos vennene til barna mine (men ingen kan nekte for at sangen er kul, vel?):

 

10. Dette var den kuleste superhelten:

 

11. Dataspill hadde også så smått begynt å bli populært da jeg var liten. Det første spillet jeg spilte (bortsett fra Snake), var «Monkey Island». Her lærte jeg meg engelske uttrykk som «push» og «pull», men også her må jeg innse at verden har gått videre.

 

Slik så «Monkey Island» ut i 2009-versjonen:


Det er selvfølgelig positivt at både leker, TV-serier og spill utvikler seg. Men heldigvis er det også noen ting som forblir de samme, så jeg kan dele i hvert fall litt av min egen barndom med barna mine. Begge jentene koser stadig vekk med min kjære Bjørnebamse. Når de skal velge bøker til høytlesning, velger de ofte mine gamle favoritter som Albert Åberg, Emma, Thomas og Astrid Lindgren-bøker. Og akkurat som meg, elsker de å se Albert Åberg på TV:

(Una (2) og Eirill (5) ser på Albert Åberg på TV - akkurat som jeg gjorde da jeg var liten)

 

Av: Jorunn Egeland

Når pappa har ny sykkel til 70.000, mens mamma nettopp kjøpte nye pupper ...

03.02.2015 - 15:37 126 kommentarer

Er det da så rart at Pernille (16) har en veske til 7000?

 

 
Kylie Jenner er muligens en av de mest kjente 17-åringene i verden - og er kjent for å ha svært dyre vesker. Dette er en Givenchy, og koster rundt 17.000 norske.

 Dyre boblejakker på gutta, enda dyrere designvesker på jentene. Nei, vi snakker ikke om hva som er å se på catwalken under moteukene som pågår rundt om i verden, men om norske skolebarn. Som får pepper for at de bruker store summer på skolevesker.

Som de to jentene på 18 og 19 år som fortalte NRK at de ikke ville sette skoleveskene sine, to designvesker til  9000 og 7000 kroner, fra seg utenfor nærbutikken når de handler lunsj. Fordi de er redde for at veskene skal bli stjålet.

Det har fått en haug med mennesker til å koke over. Skoleveske-jenter kjenner øyensynlig ikke verdien av penger, de har fått alt i hendene, de trenger ikke så dyre vesker, de er bortskjemte. Folk er generelt så kvalme over slik oppførsel at de må kaste opp over hele kommentarfeltet. Det er en skam og Norge går ad undas.


Disse veskene koster fletta: Fra øverst venstre; Louis Vuitton, ca kr 12.000 sort med studs fra Valentino, ca kr 24.000, Off-white fra Balenciaga ca kr 15.500. (Produsentene)


Hvorvidt landet går i dass, skal vi ikke uttale oss om (det er flere ting i økonomien som tilsier at det blir hardere tider fremover) og vi kan vel være enige i at det neppe er Chanel-veska de eide som tenåringer tuppen og lillemor kommer til å huske som tidenes beste investering senere i livet.

Men vi tror også de fleste av disse jentene (og gutta i tilsvarende dyre boblejakker) har brukt sine egne bursdags-, julegave- og konfirmasjonspenger til å kjøpe sine dyrebare må-ha eiendeler. Akkurat slik som deres fedre og mødre på 80-tallet kjøpte anlegg og høyttalere eller moped - og bare måtte ha siste skrik av Levis-bukser og Millet-dunjakke .

Og akkurat som far nå kjøper seg en sykkel til 70.000 kroner for å delta i Birken og mor bruker den samme summen på å løfte puppene til gamle høyder.

For mor og far bruker også penger på,  strengt talt, like unyttige ting. Penger de har tjent og selvsagt får bruke som de vil. Akkurat som vår «Pernille», som har brukt en tidel av det mor og far har ødslet ut på seg selv, på å kjøpe den veska hun bare mååååå ha.

Dette «noe» de fleste av oss bare må ha eller må unne oss, forandrer seg med tiden og alderen. Det kalles trend, smak og behag og prioriteringer. Alle jenter kjøper ikke dyre vesker, heller ikke alle 50-åringer får panikk og kaster seg på sykkelen eller foran kirurgen. De velger noe annet. Derfor er det nesten litt barnslig å velge å kakke hodet av disse unge for pengebruken deres.

Og så bør vi vel alle strengt talt være glade for at jentene vokter disse veskene sine med hud og hår - de setter jo tydelig veldig stor pris på dem.

 

Trine

En sunn kropp er en fin kropp

29.01.2015 - 10:26 11 kommentarer

Side2-journalist Kjersti mener:

På tirsdag skrev vi om amerikanske Tess, som nylig signerte modellkontrakt med MiLK Model Management. Tess er en amerikansk størrelse 22, som tilsvarer en norsk størrelse 52. Aldri før har en kvinne av hennes størrelse fått modellkontrakt med et så stort byrå, og det er ingen tvil om at Tess har all grunn til å være stolt.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det var vanskelig å skrive artikkelen om Tess. På en side så tenker jeg at det er supert at Tess beviser at modellyrket faktisk kan være for alle, og jeg synes forøvrig at hun har like mye på catwalken å gjøre som en «size zero»-modell.

Samtidig så kunne jeg ikke la være å stille meg selv spørsmålet: Sånn rent helsemessig, er det egentlig så mye bedre å være en størrelse 52 enn å være en «size zero»?



En av fem voksne har fedme

For Tess ble hyllet på en måte vi aldri ville hyllet en size zero-jente. Kvinner verden over heiet på henne, mens jeg satt i sofakroken tirsdag kveld med en følelse av at dette blir feil.

Klart det er positivt med en motvekt til det anorektiske. Klart det er fint å se at store jenter også kan være glade i kroppen sin, og klart det er fint å se noe annet enn radmagre og tilsynelatende utsulta jenter på catwalken.

Men å være en størrelse 52 er ikke sunt! Folkehelserapporten 2014 forteller oss at overvekt og fedme har økt de siste årene. Én av fem voksne har fedme, altså en BMI på over 30. Samtidig har ett av seks barn overvekt (BMI mellom 25-25,9) eller fedme.

Vi vet at overvekt og fedme er farlig. Det øker risikoen for type 2-diabetes og en rekke andre kroniske sykdommer, som hjerte- og karsykdommer, slitasjegikt og visse typer kreft.

En sunn kropp

Likevel hyller vi Tess, som mest sannsynlig har en BMI på langt over 30. Hvorfor gjør vi det?

Det jeg stadig kommer tilbake til er: Hvor er de normalvektige jentene? Hvorfor må alt være så ekstremt?

Jeg synes ikke at en størrelse 52 er et godt forbilde. Jeg vil ha nye forbilder. Jeg vil se jenter som er sunne, friske og glade i kroppen sin. Det er de jeg vil se på catwalken! Og en sunn kropp kan være så mangt, men det innebærer at man tar vare på helsa si. Vi er alle forskjellige, og nå må vi snart bli enige om at det er bra!

Vår egen fiende

Jeg kjenner jeg har fått så nok. Jeg er så drittlei av å definere hva som er normalt, fordi det normale bør være å ha en sunn og frisk kropp - ikke å være en viss størrelse. 

Jeg er så lei av å se meg rundt på stranda å tenke at «faen, jeg skulle trent litt hardere i år.» For jeg gjør det jeg også. Vi jenter er vår egen fiende. Det beviser vi om og om igjen. Det beviste venninna mi og jeg da vi var på stranda i fjor sommer. Plutselig sier hun til meg: Jeg skulle ønske jeg hadde sånn mage som deg. Jeg lo høyt, fordi jeg lå akkurat å tenkte at jeg hadde gjort hva som helst for å få ben som hennes.

Og her skal Tess få ros av meg. Hun skal få ros for å ha startet kampanjen #EffYourBeautyStandards, som handler om akkurat dette: Å være fornøyd med seg selv. Der har vi alle mye å lære.

Kjersti Westeng - journalist i Side2.

Side2-journalist og ernæringsfaglig rådgiver Silje mener: 

Personlig så synes jeg det er så enormt stort kroppsfokus i dagens samfunn at det i seg selv er helsefarlig. Én ting er at det er fysisk helsemessig ugunstig å være både for "tynn" og for "tykk", men hva med hvordan dette påvirker oss psykisk? Jeg blir sliten og er drittlei av alle spørsmål og svar om hva slags diett man bør gå på, hvilke treningsøvelser som gir deg sprettrumpe, wannabe-eksperter uten noen som helst form for utdannelse og evne til å sette ting i større perspektiv, hvilke modeller som er "riktige" forbilder og alt som skal sunnifiseres 24/7 (Jo, du kan fint spise en pizza uten at den er laget av blomkålbunn uten at det klassifiserer deg som "usunn"....). Nei, det er ikke helsemessig forsvarlig å veie for lite, og det er heller ikke helsemessig forsvarlig å veie for mye - dette er noe de fleste vet. Det er heller ikke helsemessig forsvarlig å stadig gå rundt å tenke på hva man skal spise, hvordan man skal trene, hvordan man skal gå ned i vekt eller hvordan man skal oppnå "drømmekroppen". For min del høres det bare jævlig slitsomt ut. 

For hva er vel egentlig drømmekroppen og hvordan definerer man egentlig drømmekroppen? Min mening er at en drømmekropp ikke handler om hvordan man direkte spiser, trener, hva slags klær man går i eller hvordan man ser ut. For meg handler det om at man skal være fornøyd og ikke minst finne hva slags livsstil som passer deg, din tilværelse, din hverdag og din kropp. Dere har hørt det før, men jeg påpeker det igjen: Er man fornøyd på innsiden så skinner dette også gjennom på utsiden. For meg handler det mer om selvtillit og mestringsfølelse.  

Silje Bjørnstad - journalist i Side2 og ernæringsfaglig rådgiver.

Folk ser forskjellige ut av forskjellige grunner. For eksempel så vil høyde, bredde, fettprosent og så videre variere avhengig av hva man ønsker, målsettinger, kosthold og ikke minst eventuelle sykdommer som kan påvirke kroppens utseende. Uansett så hjelper det lite å dømme andre utifra hvordan man ser ut. Hvorfor er det så vanskelig å godta at vi er ulike, at vi har ulike drømmer, mål og ønsker? Hvorfor er det et så tilsynelatende umettelig fokus på kropp og utseendet når vi nå i 2015 sitter igjen med så enormt mye kunnskap som sier at kroppen og dens funksjoner er mye mer komplisert enn bare fettprosent og vekttall? 

Selv er jeg veldig opptatt av å alltid prøve å fokusere på det positive slik at jeg hele tiden har mest positiv energi i kroppen. Har jeg for eksempel en dårlig dag på trening så klapper jeg meg selv på skulderen for at jeg i det hele tatt tok turen. Er jeg i bursdagsselskap der det ble litt mer kake enn det som kanskje var planlagt så tenker jeg "Yes, dette gir ekstra trykk på neste treningsøkt" eller "Ah, glad jeg smakte på den kaka, ellers så hadde jeg sikkert ligget hele natta og lurt på hvordan den smakte" (jeg er matvrak ;) ). Har jeg en dårlig dag på jobb så tenker jeg på hvor heldig jeg er som i det hele tatt har en jobb, et godt arbeidsmiljø og herlige kollegaer å gå til. Har jeg av en eller annen grunn en slapp dag hjemme på sofaen der jeg føler at jeg ikke orker noen ting, så setter jeg på musikk på full guffe og bare shaker rundt i leiligheten, rett og slett fordi det bare gir meg en god følelse og positiv energi. 

Derfor finnes det ikke ett fasitsvar på hva som er riktig for alle. For min del handler det om livsglede og SUNN OG GOD HELSE. I tillegg til matglede og treningsglede handler det også om mentalt og sosialt velvære, kroppens evne til å respondere på stressfaktorer og utfordringer, restitusjon og balanse. 

Så ta et dypt åndedrag, hold pusten i ett sekund og pust rolig ut. Det er du som definerer DEG, og det er bare du som kan bli den beste utgaven av deg selv - uansett form og størrelse. 

 

 

Blandabrus, gelé og Baby Spice i tårer - slik feiret vi bursdag før

20.01.2015 - 14:14 119 kommentarer



Saken om Alex (5) som ikke dukket opp i bursdag og fikk regning med hjem har engasjert. Noen mener det var helt på trynet, andre synes det var helt på sin plass å bli fakturert for en bursdag man tross alt hadde sagt man skulle komme i.

Jeg vet jammen ikke helt hva jeg skal mene. Det første jeg tenkte var: Jøss, du skulle feire bursdag på et skisenter? Er du ikke fem år?

Hva skjedde med å sette grisen på halen? Eller sjokoladekake med nonstop på? Hva med skattejakt i kjelleren? Eller badminton i hagen?

Er ikke et glass Cola/Fanta-blandabrus i kjøkkenglass det beste på jord mer?

Det virker kanskje ikke sånn. For nå er det temabursdager som gjelder, med Spiderman-kake og cupcakes. Eller karneval, tryllekunstnere og aktivitetsbursdager. Jeg forstår ikke hva som har skjedd.

Fisketur og Sporty Spice

Nå skal du høre hvordan vi feiret bursdag da jeg gikk på barneskolen. Og ja, det er 20 år siden. Men barn er vel barn i dag også?

For det første: Jeg ble aldri spurt hvordan jeg ville feire bursdagen min. Det hendte vel at mamma spurte hvilken smak jeg ville ha på geleen, men der stoppet det. Det ble barnebursdag med sjokoladekake, kanelboller og brus - og alle jentene i klassen var invitert. Etter maten festet mamma et teppe foran soveromsdøra til lillesøstera mi, også sto vi på andre siden med fiskestang og dro opp små gaver.

Jeg har bursdag i juli, så det hendte vi lekte ute i hagen. Da hoppet vi paradis, lekte gjemsel og danset til Spice Girls på verandaen. Det hendte noen begynte å grine fordi de måtte være Sporty Spice når de egentlig ville være Baby Spice, men da ga mamma oss en ekstra pinneis også ble det jammen stille.

Blandabrus og glansbilder

De aller kuleste feiret bursdagen sin på McDonalds. Jeg husker at alle synes det var så tøft, fordi da fikk man leke i lekerommet og spise McFlurry til dessert.

Men jeg husker ikke så mye fra de McDonalds-bursdagene i dag.

Det jeg husker er at vi så skrekkfilm i stua til Julie (mest fordi jeg egentlig ikke fikk lov til det). Og at vi allerede på skolen samme dag hadde diskutere hvilken brus vi skulle blande. Cola og Fanta? Sprite og Cola? Eller skulle vi være helt crazy og blande Ingefærøl og Solo? Også husker jeg at vi lekte geleleken, men bare når de voksne ikke så oss. Da plasserte vi sugerør i vaniljesausen og sugde i oss alt sammen. Det ble et voldsomt søl, også kjeftet mammaen til Kristine litt på oss fordi «vi skulle oppføre oss rundt bordet.»

Alle hadde med gaver, og det aller gøyeste var å få glansbilder, POG-brikker eller fine viskelær. Man trengte aldri å sette noen grense for hvor mye penger man brukte på gaver, det sa seg gjerne selv. Det vanligste var å teipe to 20-kroninger og en 10-er til et bursdagskort, eller å slenge en 50-lapp i en konvolutt med teksten: «GRATULERER MED DAGEN. HILSEN KJERSTI»

Ingen foreldre

Jeg var egentlig en ukul bursdagsgåer. For det første var jeg redd for å gå på do alene, så mamma måtte ringe på forhånd for å si ifra til foreldrene om at «Kjersti kommer bort til deg når hun må på do, også er det fint om du venter utenfor til hun er ferdig». Også ga jeg bare bort kjedelige bøker i gave. Det var ingen som ønsket seg bøker, men mamma synes det var den fineste gaven å gi bort, så da ble det sånn. Og etter den ene skrekkfilmen hos Julie ville jeg aldri se noe skummelt på TV igjen. 

Men jeg gikk alltid alene i bursdag. Med pensko og den dustete boka i en liten plastpose. For tanken på at mamma eller pappa skulle være med var langt verre enn å måtte følges på do av mamma'n til Kristine. Absolutt INGEN hadde med foreldrene sine i bursdag. Det ville vært helt vanvittig flaut og ukult.

I dag blir foreldrene mer enn gjerne med. Så kan de voksne ha et lite kaffeslabras mens barna leker seg. Kjempehyggelig.

Jeg skjønner at ting har forandret seg. Men den dagen jeg eventuelt skal arrangere barnebursdag for mine egne barn så tror jeg jammen jeg drar fram det gamle lakenet og fiskestanga likevel. Og sjokoladekaka fra TORO er heldigvis kjempegod.

Klem fra Kjersti (som heldigvis er en relativt kul bursdagsgåer nå)

7 TING DU MÅ UNNGÅ I JULA

18.12.2014 - 14:51 7 kommentarer


(Foto: Bulls)


Her gikk vi altså rundt i den villfarelsen at jula bare var kos og glede, mens vi nynnet muntert på "Let it snow, let it snow, let it snow".

Så viser det seg at vi har nynnet oss inn på et minefelt!

Jula handler ikke om blafrende stearinlys, snødekte jorder og lubne dompaper som spiser seg mette i gyllengule kornnek. Jula er et regime, så strengt, så vanskelig og så betent, at vi blir helt skjelvne.

Daglig leser vi saker om alt vi må unngå, alt vi IKKE må gjøre. Folk blir støtt, såret. frustrert og sinte. Og mens nynningen vår forstummer - og mest av alt minner om små, forskremte klynk, har vi laget en liste over alt du må unngå for ikke å bli til byrde for noen i høytiden som kommer.

1. ALKOHOL

Daglig inn mot jul kommer det på trykk kronikker og kommentarer hvor folk fråder over drikkepress, fulle kollegaer eller familiemedlemmer - og et generelt overforbruk av alkohol, som åpenbart har gjort det uutholdelig for vanlige folk å bevege seg utendørs i advents- og juletida. Og vi som uvitende har gledet oss over den gode champagnen eller den fyldige Baroloen. Fnist med røde roser i kinnene og ledd både høyt og lenge (og upassende viste det seg). Lite visste vi vel at vi var en slik byrde for alle rundt oss. Nei, kork igjen champagnen, jo før jo heller. Avholds is the new black!


(Foto: Bulls)


2. RIBBE

"Vi må da kunne feire jul uten å spise 6000 tonn ribbe", skrek overskriften mot oss. Herregud, vi som hadde tenkt å kose oss med et lite stykke gyllen, sprøstekt ribbe med mammas hjemmelagde surkål til. Også viser det seg at vi egentlig har fråtset i TONNEVIS av fett. Utsagnet kom opprinnelig fra skribent Somar Al Naher i en kronikk i svenske Aftonbladet,men saken ble delt titusenvis av ganger, og konklusjonen var visst at ribbe var ekkelt. Så det er bare å stille seg i tofu-kø.


(Foto: Bulls)


3. JULETRE

 Tilsynelatende en uskyldig festpyntet gran. I virkeligheten en potensiell dødsfelle. Juletreet frigjør nemlig irritanter og kan være en yngleplass for muggsopp og annet snusk. Hvis du absolutt MÅ ha tre, kan du kjøpe et plastikktre.


(Foto: Bulls)


4. JULEBLOMSTER

Hadde du tenkt å pynte med julestjerner? Glem det! Julegleder, svibler, liljer eller tulipaner, sier du? Svaret er NEI. Du kan i verste fall ta livet av allergikerne rundt deg. Men forvil ikke, det finnes ufarlige alternativer også - hva med en festlig julekaktus?

5. KALORIER

Hadde du tenkt å fråtse i jula, sier du? Skam deg! Det er ingen grunn til å legge bort målebåndet selv om det er jul, og overalt kan du finne hjelpsomme tips, slik at du ikke trenger å møte på jobb 5. januar, som en uattraktiv tjukkas (Gud, forby!).


(Foto: Bulls)


6. RØKELSE

Mange liker duften av røkelse i førjulstiden. Men visste du at lukten av røkelse kan gi pusteproblemer og allergiske reaksjoner som hoste og kløe i nese og øyne. Det beste er å få sterilisert huset så fort som mulig, slik at du ikke ved et uhell tar livet av tante Magda.

7. PEISKOS

Ingenting er som å sitte foran peisen med en kopp varm gløgg og en god bok tenker du kanskje? Vel, du må gjerne sitte foran peisen, men for Guds skyld, ikke sett fyr på noe der inne. Da blir nemlig inneklimaet forurenset og du kan påføre deg selv og familien både astma, neseplager og såre øyne. Bjørkeved som oppbevares inne i huset, kan også gi allergiske reaksjoner, så kast ut den koselige vedkassa - jo før jo heller.

God jul!

 

 

Når det aller svarteste blir noe fint

10.12.2014 - 12:55 Ingen kommentarer

I går sovnet en 24 år gammel jente fra Erfjord inn med famililen rund seg. Hun het Siv Anette. Hun hadde hatt kreft i åtte år.

Det som gjør Siv Anettes historie spesiell er at hun gjennom bloggen sin sivanette.blogg.no har latt alle som ville få ta del i livet, familien, sykdommen , opp- og nedturer, håp og fortvilelse. Siden 2010 har hun opptil flere ganger i uken latt leserne av bloggen få komme helt inn.

Hun skrev om redsel, håp, sorg og latter - og bestandig med denne livsgleden og positiviteten. Bare en snau måned før hun døde dedikerte hun et innlegg til faren sin på farsdagen.

- Det finnes nemlig ingen som deg, ingen som er så snill, god, omsorgsfull, alltid med et trøstende ord i bakhånd, skrev hun om pappaen sin.

Men den 15. november kom den siste oppdateringen fra Siv Anette selv. Hun hadde akkurat fått vite at det var oppdaget ny svulst i armen, og hun skulle i gang med mer strålebehandling. Allikevel var tonen i innlegget positiv. Hun hadde ikke feber og skulle få reise hjemtil Erfjord i helgen.



Så ble det stille.

Men i går kom en ny oppdatering. Fra mor og far og søsknene Karoline og Amund.

Jeg kan ikke engang forestille meg den bunnløse sorgen de må føle. Men allikevel fant de styrke nok til å skrive de varmeste, vakreste minneord om datteren og søsteren sin, som bare ble 24 år.

De deler sorgen sin med alle som har heiet på Siv Anette. Og bloggen går som en farsott i sosiale medier. Folk leser, deler, liker og kommenterer. Mange gråter også helt sikkert. Fordi det er så uendelig trist. Men også fordi det oppe i det bunnløse mørket er veldig, veldig fint.

Så raust og varmt, inkluderende og rørende.

Og mange velger å gjøre som Siv Anette og familien, og slippe folk inn på sykdom og sorg. Rive ned tabuene, vise livet slik det er, skjørt og vakkert, brutalt og urettferdig.

Da Regine Stokke, som ble kjent gjennom blogge Regine Stokke - Face Your Fear, døde av kreft bare 18 år gammel, delte familien sorgen sin i sosiale medier. Gunhild og Petter Stordalen mottok massiv støtte etter å ha fortalt om Gunhilds livstruende sykdom.

Sorg og sykdom er ikke lenger en byrde vi trenger å bære alene.

Livet i sosiale medier får ofte kritikk for å være filtret og rosamalt - men jammen kan det være rystende ærlig også.

Den 16. desember begraves Siv Anette. På bloggen har familien invitert alle som vil.

Hvil i fred Siv Anette - og de varmeste tanker til familen din.

Takk for alt dere har delt med oss.

 

- Ingeborg og alle på Side2 -

 

 

 

Norges nye superpar

01.12.2014 - 14:24 8 kommentarer



Tronen har egentlig vært ledig en stund. Helt siden Tone og Aksel faktisk. Tomrommet har vært stort! Kjendisfloraen har trengt et "superpar". Våre egne Kim og Kanye. Og for all del uten Farmen-prefiks.

Noe folkelig og litt glamorøst. Noen vi kan elske og se opp til, og skrive spaltemeter etter spaltemeter om! Vi trenger det!

Det har vært noen tilløp, men ingen par har vippet oss helt av pinnen - før nå! Som den gulljenta Therese Johaug er, har hun nemlig hørt våre bønner!

Vi kan godt innrømme at vi ikke hadde hørt om roer Nils Jacob Hoff før. Men altså - han ser jo ut som lillebroren til Legolas! Tusen takk for at du løftet ham opp og fram i lyset, Therese! Vi er klare til å omfavne dere!

Nils Jacob Hoff er i seg selv en riktig solskinnshistorie. Han er mobbeofferet, som slo tilbake - ble en av Norges aller beste roere - og nå har han kapret skiprinsessa hele Norge elsker. Han er jo en ekte Espen Askeladd! Det kan ikke bli bedre. Tabloid-fingrene mine dirrer av begeistring! Og nevnte vi hvor pen han er?



Therese og Nils Jacob har alt vi elsker! De er unge, vakre, sympatiske, talentfulle og folkelige!

Rydd forsidene - there's a new couple in town!

 

Annie på auto-tune

06.11.2014 - 20:19 Én kommentar

 

Folk kan være uenige i det meste. Både seriøse og mindre seriøse temaer kan diskuteres i timevis både på nett og i virkeligheten.

Men noen ganger står vi samlet. Noen ting kødder man rett og slett ikke med: Barndomsheltene våre.

Norge har sjeldent stått så samlet som da en regissør - attpåtil svensk! - kritiserte «Kardemomme by» og mente at vi skulle begrave vår «utdaterte» Thorbjørn Egner for alltid.

Egner er også tema når barnesangen «Vesle Hoa» blir diskutert. Først ble sangen om den vesle hottentotten fjernet fra hans sangbøker. Og nylig fikk en barnehage kritikk etter at deres Hottentottklubb sang om den vesle gutten Hoa.

Men det er ikke bare de norske barndomsfigurene vi verner om. Folk ble like forbannet da SVT valgte å sensurere «Pippi Langstrømpe»-serien, blant annet ved å fjerne bruken av ordet «negerkonge».

Jeg ser poenget i de to siste eksemplene, for all del. Hvis noen føler seg støtt av ord som «hottentott» og «negerkonge», skal da ikke jeg forlange å bruke slike ord (selv om jeg skal innrømme at jeg har sunget «Vesle Hoa» for barna mine).

Nå er det en ny helt som blir kødda med. Musikalen «Annie» er filmatisert på nytt. Denne uken ble den siste traileren sluppet. Se den her:

sUbxSaYHOh0

Da den forrige traileren til filmen ble lansert, skrev jeg en liten artikkel om det. Reaksjonene lot ikke vente på seg i kommentarfeltet, og de fleste reagerte på hovedpersonens hudfarge.

Akkurat det poenget er ikke noe problem for meg - selv om jeg ærlig talt syns det er pussig at de karakteristiske røde krøllene har forsvunnet.

Nei, det er andre ting som gjør at mine forventninger til filmen er lave.

Hovedrollen i «Annie» er drømmerollen for drøssevis av småjenter med store sangtalenter. Quvenzhané Wallis, som kapret rollen i filmen, er udiskutabelt et stort skuespillertalent. Men kan hun synge? Vel, auto-tunen i sangene er så tydelig at jeg egentlig ikke kan si så mye om stemmen. Kunne de ikke brukt litt mer tid på castingen og heller funnet en skikkelig god sanger?

Auto-tunen er for øvrig også tydelig i «It's a Hard Knock Life», som alle jentene på barnehjemmet synger. Dette er en sang som skal synges med skikkelig trøkk. I stedet høres det ut som de sitter med pledd rundt seg i studioet og synger innimellom sjokoladespisingen.

Hør mer av sangene i denne traileren:

nasLuiP-1E0

De har også lagt en ny beat på sangene. I utgangspunktet helt greit - musikken trenger nok å moderniseres for nye generasjoner. Men hvorfor så kjedelig og tamt? På Folketeateret i fjor klarte de å gi sangene en ny og tøffere vri, samtidig som de beholdt de tradisjonelle tonene for oss kresne nostalgikere.

Se et klipp her:

WpzqVWuxLjo

Min andre innvending, går på den overdrevne moderniseringen. Jeg tror at selv det yngste publikummet fint ville taklet å se en film fra 1920-tallet, men greit nok. Problemet er at de skal modernisere så veldig!

Det er snakk om Twitter og Facebook og George Clooney, Oliver Warbucks (som av en eller annen grunn heter Will Stacks i filmen) har helikopter og bor i en supermoderne leilighet og alle vegger er dekket av kunstneriske TV-skjermer. De prøver så hardt å vise at vi ikke befinner oss på 1920-tallet at vi bare venter på at Obama skal komme kjørende i en Tesla med en iPad i hånda mens han synger Taylor Swift-låter.

Jeg ser poenget med å lage nyversjoner av høyt elskede klassikere. Fjorårets «Carrie» ble ikke laget for sånne som meg, som elsker Brian De Palmas filmatisering fra 1976, den ble laget for et nytt publikum som er skeptisk til filmer som er like gamle som foreldrene deres (og jeg likte faktisk den nye versjonen også).

Men når man moderniserer, bør man gjøre det med en stor dose respekt for det gamle verket, slik for eksempel filmatiseringen av «Paddington» ser ut til å gjøre:

7bZFr2IA0Bo

Basert på traileren, tror jeg nye «Annie» mangler nettopp den respekten. Og det gjør meg skeptisk.

Så får vi se om jeg er like grinete når filmen har premiere.

Av: Jorunn Egeland (filmjournalist i Side2)

For GUDS skyld, ikke gjør det!

06.10.2014 - 11:07 11 kommentarer



Jeg elsker Sex og Singelliv! ELSKER det! Jeg har sett hver eneste episode av alle seks sesongene MINST 20 ganger. Og det er ingen overdrivelse.

Jeg kan omtrent hver eneste replikk, hver scene, hvert antrekk ... Hadde "Kvitt eller dobbelt" fremdeles eksistert hadde jeg ikke vært i tvil om hva som skulle vært mitt tema. En periode gikk jeg vel egentlig fra søt eksentrisk TV-nerd til psykotisk blodfan.

Men serien er så bra! Den er så helt usannsynlig fantastisk bra! Den klarer på en så elegant måte å kombinere klær, sko, styling, vennskap, smarthet, feminisme, seksuell frigjøring og humor, og manus er så grenseløst bra skrevet, at jeg knapt finner ord.



Og den var så relevant. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger følgende setning har dukket opp i en samtale: "Det er en episode i Sex og singelliv som handler om akkurat det ...". Enten det handlet om vennskap, kredittkort, alt for unge kjærester, alt for gamle kjærester, det perfekte skoparet, den perfekte sexpartneren ...

Så da har vi vel egentlig etablert at jeg er fan.



Selvsagt sto jeg først i køen da filmen kom. Sitrende av spenning med hele venninnegjengen på slep.

Det var sånn passe. Litt gøy med brudekjoleshootet for Vogue. Litt gøy å se jentene igjen. Men filmen var ikke i nærheten av serien.



Men hadde det blitt med den ene filmen hadde Sex og singelliv-merkevaren avsluttet med all mulig verdighet.

Men de fire Manhattan-venninnene var blitt en monsterindustri, og fristelsen ble selvsagt for stor. Det kom en film nummer to. Og det var det da det gikk helt i ball for meg.

Den filmen er det verste jeg har sett! All humor og lekenhet var borte. Snappy replikker var erstattet av støl, utstudert dialog. Produktplasseringen er så skamløs at det svir i øynene. Jeg synes rett og slett hele filmen er respektløs mot alle som elsker Sex og Singelliv, og alt det serien sto for.



Og nå snakkes det om en tredje film.

Jeg kjenner ingen glede over det. Det første jeg tenkte var: For Guds skyld, ikke gjør det! Ikke ødelegg arven etter serien fullstendig. Jeg orker ikke mere!

Ikke flere plastikkfjes uten mimikk, ikke flere dårlig skrevne replikker, avlevert helt uten timing eller humor. Ingen flere parademarsjer med sykt overprisede designerklær satt sammen helt uten lekenhet eller inspirasjon.

Jeg ser heller serien for tjuefemte gang.




Hva med dere? Noen som er helt uenig og gleder seg til film nummer tre?

Klem fra Ingeborg

 

Vi møter Britney Spears!

26.09.2014 - 12:16 2 kommentarer

Helt siden "Hit me baby, one more time" rullet over tv-skjermen på MTV i slutten av 1998 har jeg vært en ihuga og dedikert Britney-fan. Jeg har fulgt henne gjennom kjærlighetsbrudd, glattbarbering av hodet og dansing med slanger på scena. 

Da hun i 2004 dukket opp i Norge for siste gang (inntil nå) sto jeg klar på første rad. 14 år gammel, og med verdens største glis rundt kjeften. I dag er Britney endelig tilbake i landet, og takket være den fantastiske jobben min som journalist i Side2 vil jeg få oppfylt min største barndomsdrøm - nemlig å møte superstjerna selv. 

I forbindelse med hennes nye undertøyskolleksjon i samarbeid med Change, "Intimate Britney" er nemlig pressen blitt invitert til Ekebergrestauranten, for å få presentert undertøyskolleksjon, med selveste Britney til stede. Det ville vært en underdrivelse å si at jeg gleder meg! 

I går hadde hun et skikkelig undertøysshow i København, og jeg fløy selvfølgelig ned til den danske hovedtaden i ens ærend for å se kolleksjonen i levende live - før alle andre. Og, er det én ting jeg kan si, så er det at det var magisk! 

I en fullsatt sal, med vakre modeller på scena og artister som sang mens modellene spankulerte den lange catwalken, følte jeg plutselig at jeg satt på et Vicotoria´s Secrets berømte undertøysshow. Det var eksklusivt, og det er ingen tvil om at Britney har hatt en innstilling om at hvis dette først skal gjøres, så skal det gjøres skikkelig!

Med undertøysshowet friskt i minnet gleder jeg meg derfor enormt til å se Britney på Ekebergrestauranten i kveld, og er jeg heldig nok får jeg kanskje skutt inn et spørsmål eller to. Om dere holder dere oppdatert på Side2.no, så holder jeg dere oppdatert på Britneys norgesbesøk underveis! :)

Så er det bare å håpe at jeg klarer å holde tunga rett i munnen, snakke pent, og ikke minst... la være å besvime, når hun først viser seg senere i dag! 

I går var jeg altså så heldig at jeg kom noen meter fra Britney! Kanskje er jeg heldigere i dag? Fingers crossed! 

 

- Katinka (Britney-fan number one!)

Makt og mystikk

24.09.2014 - 10:56 12 kommentarer


Fredriksen-tvillingene på Moods-visning på Øvrevoll (Foto: Scanpix)

John Fredriksen og Tor Olav Trøim har blitt uvenner. Forretningsverdens ultrasuksessrike Knoll og Tott har gått fra nærmest å vandre hånd i hånd til å skrike til hverandre i semioffentligheten, og skittentøyvasken er i gang.

(Her ser vi for oss at John Fredriksen, illrød i fjeset, har stukket pekefingeren opp i ansiktet på Tor Olav Trøim og skreket: Oh, it's ON!).

Minus en stor dose glamour, men PLUSS en stor dose milliarder - dette er det nærmeste vi her hjemme har kommet heisepisoden med Jay-Z, Beyoncé og Solange.

Og det gjør det ikke mindre interessant at John Fredriksen er så rik at det nesten er utenfor fattevne - eller at Trøim er gift og har barn med Norges ubestridt vakreste og mest glamorøse, Celina Midelfart (ikke at hun noensinne kommer til å ytre et eneste ord om konflikten, men hun er der i kulissene, som en svak eim av Acqua di Parma).

Men sinte menn tilside - de vi virkelig er nysgjerrige på nå er jo døtrene til John Fredriksen, Cecilie og Kathrine!


(Foto: All Over Press)

Norges ubestridt rikeste arvinger. Det gjør oss nesten frustrerte av nysgjerrighet. De er så pokkers diskret hele tiden. Det hender de stikker nesa fram under en motevisning, et Øvrevoll-løp - eller bryllupet til en milliardærvenninne ... Men vi VET liksom ingenting.

Eller, det er ikke helt sant. Vi vet dette: om noen år sitter de to jentene og forvalter verdier til omtrent hundre milliarder. HUNDRE MILLIARDER!


Kathrine med venninnen Alexandra Meyers (Foto: All Over Press)

Da snakker vi powerplay! Høyt utdannet, stor portefølje av styreverv - og med et klesskap som får veskegarderoben til Louise Angelica Riise til å minne om et loppemarked for Brøttum Skolekorps.




Jetsettere i London (hvor de bor i metropolens dyreste hus, og det sier ikke så lite), selvskrevne gjester i bryllupet til Petra Ecclestone, VIP-gjester på verdens mest eksklusive klubber ... Men hele tiden med denne evnen til å gå under radaren. Ingen Skal vi danse-deltagelse, ingen skandaløse kjendiskjærester (kan ikke en av dem kline med Justin Bieber snart?) ...


Kathrine på vei til middatg med Manuele Malenotti, eieren av motehuset Belstaff (foto: All Over Press)

Et lite land som Norge hvor vi resirkulerer kjendiser like hyppig som colabokser, formelig SKRIKER etter Fredriksen-tvillingene. Mytiske og mektige, provoserende glamorøse - og snart verdens rikeste. Kjendispotensialet er så stort at det nesten klør i fingrene!

 

 

 

 

Har kvinner huet i ræva?

19.09.2014 - 11:33 9 kommentarer


NICKI Minaj har ikke alltid hatt en så stor rumpe.

Endelig er rumpa mi populær!

OK. Den har ikke fått sin egen Facebookside eller Instagramkonto, men rumpa mi er i hvert fall trendy på et vis. Fordi den er stor. Jeg er så gammal at jeg har levd gjennom tiår der kroppen skulle være slank og smal og gutteaktig (puppene kunne gjerne være store), men digre rumpeballer var neinei og forbeholdt feite kjerringer.

Men nå er det altså ræva som gjelder, og det er damene innen populærkulturen som leder an. Iggy Azalea er smal som en strek, men har rumpe og hofte som kan slå ned et barn om hun snur seg uten å være oppmerksom. Hun har forent krefter med like rumpe-fagre Jennifer Lopez i videoen til sistnevntes låt, som selvsagt heter Booty, der det like selvsagt er bakdelen som er i fokus.

LES også: Det er 20 års forskjell på disse rumpene

De to er ikke de eneste som viser frem baken i sine musikkvideoer.  Frøken kjempe-rumpe, Nicki Minaj, viser frem herligheten i sin siste, mye omtalte video til låta Anaconda. Der ikke bare twerker og shaker hun den, hun gnir den også mot artistkollega Drake (som ser mer forfjamset enn kåt ut).

NICKI Minaj har enorm rumpe, og bruker den for det det er verd.

Den mest kjente rumpa de siste årene har også havnet på en rekke magasincover. Kim Kardashian har blant annet prydet ærverdige Vogue, noe som ikke falt helt i smak hos de som ikke liker blandingen reality med high end. Magasinet klarte også å få en haug med sinte lesere på nakken etter forrige utgave, da de serverte en artikkel om at stor rumpe var den nye trenden. Reaksjonene uteble ikke, det kunne virke som om Vogue trodde det var hvite folk som skapte store rumper. Wrong!


EN dronning av belfies (en selfie av rumpa der altså) er Kim Kardashian. 

Så kan man selvsagt diskutere hvem som styrer musikkindustri vs hudfarge vs samfunn vs innflytelse.  Men det er i alle tilfeller helt sikkert at stor rumpe er ensbetydende med sexy og kvinnelig. Og makt.

Kardashian er rangert som nummer 80 på Forbes kjendisliste over de rikeste innenfor underholdningssegmentet. En av de Vogue-kritikerne trekker frem er dronningbien Beyonce. Også hun har stort bagasjerom, og også hun er å finne på Forbes liste. Som nummer 1.

For rumpe, og da altså BOOTY aka stor og spretten, er tydeligvis noe alle bør ha om man vil virke seriøs. Ikke bare stjernene, men også de mer dødelige av oss. Rumpe-ønsket har inntatt treningsstudioene, noe som også er lett å se hos stadig flere av treningsbloggerne. De skriver støtt og stadig om hvordan de løfter vekter for å få en finere rumpe. Og større, alltid større.


LES om en annen belfies-dronningen Jen Selter her: 7 rumpeøvelser Jen sverger til

Og har man det ikke, så er det helt innafor å fake og fikse store rumpe. At enkelte av de nevnte ikke har en ekte bakdel, men har pumpet den opp med implantater, har ikke vært noe hinder for deres suksess. Tvert imot. Talent alene er sjelden nok for å nå toppen, men nå er det altså det vi sitter på som gjelder.

Det sies at menn til tider tenker med feil hode. Det er nærliggende å lure på om kvinner da har huet i ræva.

 

Trine

Hva med å bruke susp, gutter?

16.09.2014 - 12:44 9 kommentarer




Menn er innmari fine, og selvsagt er vi på Side2 veldig glad i dem. De gjør hverdagen bedre - på så mange måter.

Men noen ganger gjør de ting de fleste jenter ikke helt skjønner - som å slå løs på hverandre. Jada, det finnes jenter som også liker det - vi har blant annet et godt eksempel i Cecilia Brækhus - men stort sett er det menn som liker å slå og se på slåing.

Som MMA. For egen del er det stort sett Tom Hardy og filmen Warrior jeg forbinder med det, men jeg har da fått med meg at det er en stadig mer populær kampsport.


(Alltid en unnskyldning til å ha med et bilde av Tom Hardy som MMA-kjemper i Warrior!)

Men så var det dette med menn. At de liker å slå - og at på tross av sin fantastiskhet, til tider gjør helt idiotiske ting. Som å slå. Uten susp. Det kan i hvert fall se slik ut i denne videoen om amerikanske, kristne kampsportkjemper. De vil helst drive med MMA, men må ta til takke med Muay Thai grunnet statens lovgivning. Klippet er hentet fra den kommende dokumentaren fra fightchurchfilm.com.

Jeg VET det er stygt å le, det skal jo gjøre innmari vondt - men jeg klarer ikke la være å flire litt. Av de to i ringen. Og av trenerens kommentar om at "Dette har han aldri sett skje før". Som han sier like etter at han har ropt "Se opp for knebruk!".

Men nei, det er jo endelig godt dette ikke er hverdagskost. Eller hva, gutter?

Uansett- kanskje greit å ikke legge alt i Guds hender?


Trine

Er du en «normal» jente? Da lyver du!

10.09.2014 - 13:28 5 kommentarer



Det kan ikke være slik at hver gang det er en kvinnekropp som vises frem i offentligheten, så er det ansett å være negativt. Så sant den ikke kan puttes i en Politisk Korrekt bås, da er den et bilde på en kvinne som er stolt og tøff og positiv rollemodell. Som «Strong is the new skinny» eller «Kvinner med kurver er ekte kvinner». Før disse båsene også blir møtt med kritikk. Enten er man hysterisk på det å ha et riktig kosthold og overdreven trening, eller man er helsefarlig feit , og man må finne på noe nytt.

Fokuset på kropp er et problem med tanke på hvordan det påvirker vår tankegang om hvordan man bør se ut, og jenter er de som sliter mest under dette hysteriet. Ingen tvil. Syltynne modeller, perfekt sminkede kjendiser, nesten alltid fotoshoppa, samt medias skriverier om kosthold, trening og livsstil. Krav om mellomrom mellom bena og evnen til å få på seg denne ukas trend-bukser. Jeg kunne fortsatt å ramse opp alt som gjør det til et mareritt å være 14 år i dag og ha valpefett på kroppen, men det finnes altså en rekke årsaker til at kroppsfokus gjør livet vanskeligere for mange.

Poenget mitt er at det likevel ikke må bli slik at kvinnekropp og alt som hører med til den -også det sexy og sensuelle- automatisk anses som negativt. Å være kvinne er helt fantastisk, og man skal få lov å uttrykke at man er det. 

 Aktiv mot Kreft (AMK) har laget det jeg synes er en flott video. Åtte kvinner i alderen 19 til 50 år har dradd på seg 80-tallets deilige aerobic-tricoter og pannebånd, og har kastet seg ut på studiogulvet. De har kopiert Eric Prydz «Call On Me», og det til gangs. Og til kritikk.

Den går ut på at AMK er kroppsfokuserte og underbygger en holdning om at kvinner bare er kroppen sin, og at den skal være deilig.

Jeg synes det er tullprat. Jeg liker videoen. Den er velprodusert og lekkert laget, og den sier noe om å være kvinne i alle aldre, med de formene og målene man har, - og med de erfaringer og arr alvorlig sykdom gir, uten at man trenger legge seg ned og gi opp av den grunn. Naken hud er da ikke farlig, og burde ikke bli farlig-gjort. Noen av damene er slanke, andre ikke. Noen har hår på hodet, andre ikke. Og alle har hud og stikker rumpa ut og danser. Fordi de vil, og fordi de lever og fremdeles kan.

Ved å kopiere Eric Prydz video og alt oppstyret det har medført, har de også fått den oppmerksomheten de ville ha. Ikke å bli glodd på, men å få søkelyset rettet mot hva kreft er, hvem som rammes av kreft (alle) og at man er mer enn kreften. Og søkelys på at kropp og fysisk trening er bra, også for de av oss som av andre årsaker ikke er kjempefornøyde med kroppen vår. For det finnes ingen «normal» jente, men alle kan riste på rumpa for det. Om de har lyst.

Shake it, babe!

LES mer om videoen her: Ville lage verdens mest sexy video
OG om kritikken her: Hva i h*****e er det dere driver med?  

Trine

- Ikke slå så noen ser det

09.09.2014 - 11:50 2 kommentarer




15. februar i år slo Ray Rice (27) sin forlovede Janay Palmer med knyttet neve i ansiktet. Hun gikk rett i bakken, og ble liggende livløs. Da heisen de befant seg i stoppet, slepte han henne halvveis ut, der han lot henne ligge bevisstløs og med skjørtet lite dekkende.

Deretter løftet han overkroppen hennes opp og slapp henne med ansiktet ned, før han dyttet borti henne med foten.  


 

Nå, sju måneder senere, har Rice fått sparken som running back for NFL-klubben Baltimore Ravens, og NFL har suspendert ham på ubestemt tid. Ikke fordi saken først er kjent nå. Allerede i mai fikk han to kampers karantene av NFL ? ingen reaksjon fra klubben - etter at heisepisoden i Atlanta endte med arrestasjon.

Da ble begge arrestert for aggressiv adferd, og Ravens fikk dem begge i ettertid til å stille på en pressekonferanse og be om offentlig unnskyldning for sin oppførsel.


Men først nå har overvåkningsvideoen fra heisen blitt lekket på nett, slik at alle har sett hva Rice gjorde. Og det gjør vondt i magen å se et menneske behandle et annet menneske på den måten. Voldelig, respektløst og brutalt. I tillegg er dette to mennesker som angivelig elsker hverandre.

NFL-sjef Roger Goodell har beklaget at han i første omgang straffet Rice med kun to kamper, og han har nå innført strengere reaksjonsformer mot spillere som utfører vold mot partnere.

I mellomtiden har Rice gjennomgått terapi og et program for førstegangsforbrytelser - noe som betyr han slipper fengsel. Han og Palmer har også giftet seg. Dager før han ble siktet for grov legemsbeskadigelse i slutten mars, ga de hverandre sitt ja.

Det er mye som virker galt eller rart med saken. Llivet deres sammen har vært delvis turbulent siden de møttes første gang som 16-åringer. Enkelte vil mene Janays valg om å bli ved mannens side, som også er far til hennes datter, er uforståelig. Selv om han sier han har lært og har endret seg.  Alle mener Ray er et rasshøl av en dårlig unnskyldning av en mann som slår dama. 


Men det verste er at en strengere reaksjon på hva den profilerte idrettsutøveren Rice gjorde mot Palmer, først kommer når videoen er offentliggjort. Følelsen av at ting feies under teppet, kommer raskt. Feires bort, fordi Rice som spiller har mer verdi enn Palmer har som dama hans. Kommentarfeltene i amerikanske medier er da også fulle av forakt overfor NFLs handlemåte. Ingen tror på at videoen ikke allerede er sett av de som etterforsket saken, selv om Ravens-ledelsen hevder noe annet.

Vold er aldri greit, vold mot de man skal passe på, ha omsorg for og elske, er på mange vis enda verre. Og det burde ikke godtas, ikke av NFL og ikke av noen.

De fleste som blir slått av partneren sin får aldri videoen klint utover media, de som slår mister heller ikke jobben. Og hvor mange som slår han eller hun de også påstår de elsker, er ikke godt å si. Antall anmeldelser har de siste årene økt kraftig, og ifølge anslag utsettes årlig mellom 75.000 og 150.000 mennesker for vold.

Det betyr også at det er mange titall tusen som slår den de sier de er glad i.

 

Trine




SE den reaksjonen!

07.09.2014 - 13:38 2 kommentarer

Så, det er flere ting vi kvinner ønsker menn der ute skal forstå, ikke sant? Som for eksempel hvordan det er å ha så utrolig lyst på sjokolade en gang i måneden, eller hvor utrolig vondt vi kan få i ryggen av noen hormoner. Eller... noe som er kanskje er det ultimate for mange av oss - hvordan det er å føde.

Vel, Buzzfeed tok på seg akkurat den oppgaven. Altså, å vise menn hvordan det faktisk er å føde et barn. Hvordan det gikk, og hvordan mennene reagerte, kan du se i videoen under her.

Min favoritt er helt klart han som spør "Hvorfor er det så rødt?! Det skal ikke være så rødt!".

 


Haha, god søndag, alle fantastiske lesere!

 

- Katinka

Se, så voksen han er blitt!

06.09.2014 - 14:14 Én kommentar

Med langt krøllete hår, og en stil som er inspirert av både rock og hipster-tendenser, ser det ut som om Hollywood har fått en ny kjekkas å bryne seg på.

Han begynte som en liten guttestjerne i boybandet One Direction i 2010, 16 år gammel. Fire år senere har han imidlertid fylt 20, og er i full gang med å bli skikkelig voksen, med både Taylor Swift og Kendall Jenner på datinglista.

Belieberne og fansen til One Direction har jo lenge knivet om hvem som er heitest. Harry Styles, eller Justin Bieber? Nå har imidlertid vi tatt vår avgjørelse, og valget faller foreløpig på Harry Styles.

Vi synes nesten vi ser tendenser til Orlondo Bloom her, og lurer på hvor langt han skal spare dette krøllete (og GUD, så fine) håret. Vi gleder oss masse til å se fortsettelsen, gjør dere?

 

Pass deg, Justin Bieber! Harry Styles is in town!

 

- Katinka

Har dere møtt Einar?

31.08.2014 - 11:15 3 kommentarer

Det er ingen hemmelighet at kjæedyr har fått mye oppmerksomhet på internett og sosiale medier de siste årene. Jeg mener, gjør bare et søk etter kattevideoer på Youtube, så vil dere se hvilket vanvittig utvalg som dukker opp.

Men, var dere klar over at vi har vår helt egen kjendishund her i Norge, med over 6000 følgere på Instagram? Navnet hans er Einar, og vi fikk lov til å møte ham i Slottsparken! Større sjarmør skal du lete lenge etter.


 Dette må forresten være verdens mest tålmodige hund. Etter å ha blitt dirigert i forskjellige fotosituasjoner, med og uten solbriller og annet tilbehør, var Einar fremdeles strålende fornøyd med tilværelsen, og klaget ikke en eneste gang.

Vi i Side2 har uten tvil blitt sjarmert av karen, og det ble også Lille Haakon som var med for å møte hundekjendisen. Han måtte til og med benytte anledningen til å spørre om en autograf!

Men det å være internettkjendis er imidlertid ikke det eneste Einar gjør. Om to uker skal han ut for å møte fansen på Telenor Arena 13. og 14. september, under Oslo Pet Show 2014. Vi kan med andre ord si at dette er en hund med fullt program og trangt tidsskjema! 

Her skal han tilbringe dagen sammen med 2000 andre dyr, ta selfies med fansen, og generelt bare være Einar. 


Foto: Katinka Sletten

 

Hva synes dere om at Norge har sin helt egen hundekjendis? Hot or not?

 

- Katinka

 

Selfie etterlyst!

26.08.2014 - 18:17 2 kommentarer

 

 

Ja, du leste riktig.



Natt til søndag mistet Eva Mehlgård (som du ser på selfien over) nemlig tidenes selfie på utestedet
Baroque på Solli plass

Eller, hun mistet egentlig kameraet sitt, men PÅ det kameraet var århundrets selfie, som nå er søkk borte, til Evas store sorg.

- Jeg må innrømme at selfien er det viktigste, sier Eva til Side2. - Kameraet i seg selv, kan jeg fint leve uten. Det kan jeg ikke med selfien.

Eva og samboeren møtte nemlig idolet Wyclef Jean på Baroque i forbindelse med superstjernens konsert i Oslo. Og begge fikk hver sin selfie.



Men nå er altså selfiene (og kameraet de er tatt med) søkk borte.

Eva henvendte seg derfor til Side2 i desperasjon - og siden vi er bløthjertet som få - etterlyser vi herved (for første gang) en selfie på bloggen vår.

Har du funnet Evas kamera? På Baroque i Oslo, eller kanskje gjenglemt i en taxi? Eller på gata i nærheten av Solli Plass?

Shout out i kommentarfeltet. Vi tipper klemmer og god karma i årevis om du finner det.

P.S. Eva og samboeren betalte ikke en øre for selfien. Skal si noen er rausere enn andre ...

(Hint, hint Khloe Kardashian. 30 000 kroner?! Really??!!) Kjempedårlig gjort å lure John Arne og Louse Angelica til å betale så mye, når de kunne fått en tipp topp, helt gratis selfie et steinkast hjemmefra).


 


Lorde gjorde noe ingen kvinne har gjort før

25.08.2014 - 09:44 Ingen kommentarer

MTV Music Video Award (MVA) gikk av stabelen i Los Angeles søndag kveld.  På listen over vinnere finner man newzealandske Lorde.

17-åringen slo gjennom med nydelige Royals for et års tid siden, og siden har hun toppet hitlistene over alt. Så ikke noe rart at hun vant pris, med andre ord. Men søndag mottok hun prisen for Best Rock Video. Det er første gang en kvinne vinner en pris i rocke video-kategorien.

I 2010 var Florence and the Machine nominert - men Lorde trakk altså også det lengste strået i 2014. Og det ved å danke ut Arctic Monkeys, The Black Keys, Linkin Park og Imagine Dragons.

Det i seg selv er en liten bragd - og burde motivere jenter som ønsker å markere seg innen rocken. Så får det heller være at ikke alle er så begeistret for hvem prisen gikk til - kritikken går på hvorvidt det Lorde bedriver er rock eller ikke.

Under ser du Lorde med prisen, typisk kledd i helsvart (for anledningen i en buksedress fra Chanel) og med lilla signaturlepper.

 

Trine




Miss Spania står frem som lesbisk

23.08.2014 - 10:05 Én kommentar

I idrettens verden har det lenge vært påpekt at det «ikke finnes» utøvere som er homofile. I det minste -  det er veldig få som står frem som det.

Strengt talt har legning fint lite å gjøre med hvordan man presterer på bane og arena, men forbilder for homofile og lesbiske unge har vært etterlyst. 

Det samme gjelder skjønnhetskonkurranser. De vakre og perfekt høye, formede og meislede jentene, har alle vært heterofile - de har fulgt malen. Patricia Yurena (24), som var Miss Spania i både 2008 og i 2013 er den første som offentlig står frem som lesbisk.




Det gjorde hun denne uken ved å poste et bilde av seg og kjæresten Vanesa Cortes på Instagram. Liggende på sengen og med blikket godt festet i hverandres øyne, er det lite tvil om hvem som har vunnet hjerter.

Selv skriver Yurena at det hele var en impulsiv handling å legge ut bildet, og støtten i sosiale medier har ikke uteblitt.

- Takk til alle for kommentarene. Jeg publiserte bildet spontant og impulsivt. 




Så kan man spørre seg - er det så nøye da? Dersom legningen ikke har noe å si for prestasjoner eller utseende eller talenter eller kvaliteter?

Nei, det burde ikke være så nøye, utover at man selv er stolt av seg selv og partneren sin. Men: mange steder i verden går det fremover når det gjelder diskriminering og fordommer - andre steder har det derimot gått motsatt vei og blitt mørkere, med stadig nye lover og dommer rettet mot homofile. I 2013 gikk finalen i Miss Univers av stabelen i Russland - som er kjent for sine anti-homofile lover, og der vold og diskriminering mot homofile er dagligdags. Det fikk blant annet Andy Cohen  - som har stått frem som homofil - til å trekke seg fra jobben som vert.

Jeg heier på Andy og Patricia!

 

Trine

Vinn designergenser

18.08.2014 - 17:36 Ingen kommentarer

Nå kan du vinne den lyseblå designergenseren på bildet under.

Genseren er det designerparet Marianne Haaning (28) og Min Htoon (35). De to vant Nåløyet-prisen i 2011.

Les mer om merket her: - Ønsker å sette Norge på kartet

Om du ønsker å vinne genser + billetter til visning kan du sende en mail til ida@thisis.no . Merk mailen med Side2-konkurranse.

Rendezvous in the desert - Spring / Summer 15 

Denne sesongen ble Haaning og Htoon inspirert av den franske kvinnes garderobe.

- Vi forestilte oss vår parisiske muse på reise inn i ørkenen kledd i en downtown look med en twist av sporty og nomade style, sier de.

Tenk stripete parisiske topper med en ny vri.

- En downtown must-have trenchcoat i solkysset beige i en kjølig myk cupuro. Ørken, kaftan, oversized og uanstrengt, og plisserte kjoler og topper med urban og edgy print. 

 Farger som hvitt, svart og beige gir et moderne utseende og kontrastfarger som orange og kobber gir en brennende sporty vri på det hele.

 

hits